Svartedauden, Samuelsen og Golf-Tutta

Jeg bladde forleden igjennom en notisbok, da jeg kom over et bruddstykke av en samtale mellom min mor og min lillesøster som jeg hadde notert;
Mamma: jeg kom på en grell historie fra USA
Hege Mathilde: ikke fortell den da!
Mamma: jooda, nå skal du høre…
Det fikk meg til å tenke tilbake til mine egne barndomsår, lenge før jeg havnet i Asias fjerne størk. Som Rosa Werina Samuelsen gjør i dagens utgave av Dagbladet(05.01.11), tenkte jeg å utlevere en av mine foresattes oppdragelsesteknikker.
Jeg går ut i fra at staten ikke syns jeg fortjener noe økonomisk oppreising på lik linje med Aage Samulelsens barn, men studentøkonomien kjenner ingen grenser(eller det er vel akkurat det den gjør), så jeg velger å slå til med en historie om Mamma og meg likevel(Kjære Dagbladet, ikke nøl med å ta kontakt om jeg med en litt trist mine kan få pryde forsiden).
Mamma var på generell basis redd for at jeg skulle skade meg. Blant annet kunne hun fortelle meg at ananas var farlig om en skulle være uforsvarlig i skrelleseansen, for da kunne små pigger fra skallet komme med på ananasskivene, og da var veien kort til halsen. Bare Gud visste hva som ville skje da. Og vi trodde ikke på Gud en gang, så det lovet ikke godt.

Til tross for at fjernsynet ble sensurert med jernhånd(I grunnen rart at Kina ikke vil ansette mine foresatte…) var det absolutt rom for fantasi i familien Storheim. En god historie- det hadde mamma ofte på lur, ja så godt fortalt gjerne at jeg fremdeles, 15 år etter kan våkne midt på natten, dyvåt av svette og finne meg selv i midten av et mareritt- som handler om svartedauden. Ja for av en eller annen grunn så synes Mamma at byllepest var synonymt med en nattahistorie(kanskje hun burde abonnert på “foreldre og barn” i stedet for “illustrert vitenskap”?). Mens naboungene sovnet inn til Mikkel Rev og Ole Brum, lå jeg med oppsperrede øyne og håpet at vår familie skulle slippe unna farsotten. Vi bodde jo på landet, så det ville heldigvis ta en stund før pest var et faktum. Dette var i de dager at fergen fraktet oss fra Knarvik til bysiden, og jeg så for meg hvordan ”det kom et skip til Knarvik i 1996”. Som sagt var vi ikke var vi kristne, og siden dette var før L97, så hadde jeg lært på skolen om både Himmelen og Helvete – og selv om jeg kunne den nynorske versjonen av fadervår på rams hadde jeg hadde en uggen følelse av jeg og Mamma ikke kom til å være først i køen når den dumme-dagen skulle komme. Med min fantasi, og bedrøvelige syn(j.før ”Kongens befaler”) gikk dette som det måtte;
Jeg var 7 år, Mamma hadde kokt kakao og dro frem den store historieboken, som jeg for øvrig syns var uhorvelig spennende. Og selv om jeg var så redd at jeg kjente tårene presse på, ville jeg alltid høre bare èn side til. Etter at jeg hadde slurpet i meg den varme sjokoladedrikken mens Mamma fortalte om pest og kolera, skulle jeg dusje, og så var det rett i seng. Som vanlig når jeg dusjet stirret jeg på lyspæren, for om en gjør det lenge nok blir det masse rosa, gule og lilla prikker overalt. Med litt Lano og godvilje ble det just som å være på skumparty. Men denne gangen fikk synsforstyrrelsen andre konsekvenser enn en feststemt 7-åring.Etter å ha tittet på lyset en stund kikket jeg på kroppen min, og jeg så store svarte flekker. FARSOTTEN hadde tatt meg. Panisk hev jeg meg rundt, løp inn i stuen kun iført en håndduk. Jeg var nok til underholdning for familien når jeg hyperventilerte og grylte ”Jeg har svaaaartedaauen, Mammaaa…!” mens jeg føk rundt i stuen slik bare en umedisinert og lettere forstyrret AD/HD-unge kan. Det var siste gang Mamma leste historier fra ordentlige historiebøker.
Tiden gikk og på mirkauløst vis ble jeg helbredet fra sykdommen, og ettersom Mamma hadde lagt om nattahistoriestilen var jeg ikke redd for å gå på badet alene. Mamma hadde tappet varmt badevann til meg, og når historien var slutt sa hun; ”Ingvil, ta og så hopp i badekaret du!” Jeg tok Mamma på ordet, og nesen min har aldri blitt det samme. Jeg klatret opp på doen, tok sats og hoppet oppi badekaret.
Det vesle meg følte da definerer smerte. Med snyteskaftet trykket inn i kranen og kraniet på samme tid, og resten av kroppen smelt ned i det harde metallet var jeg rimelig forslått.
Det var vel da Mamma skjønte at hun ikke bare måtte legge om historiestilen, men også måtte ordlegge seg med omhu når hun ba meg om å gjøre noe… Når jeg tenker meg om er det mer sannsynlig at det er Mamma som havner på forsiden av Dagbladet; ”Sliten mor snakker ut om en ufattelig slitsom unge”. Jaja, kanskje er Mamma glad for at jeg nå er på vei tilbake til Langtvekkistan etter en (uplanlagt) juleferie i gamlelandet.
I skrivende stund sitter jeg forresten på Gardermoen, og skal sette nesen mot Bangkok. Jeg har ikke vært i smilets land siden mai 2009 og jeg gleder meg stort. Lurer på om Golf-Tutta som jeg nettopp snikfotograferte også skal til Thailand, i så fall kan jo kanskje jeg og hun bli venner.
Har tatt meg friheten å bruke Paint til å klippe golfheltene meg og Tutta sammen:
De som har sett Due Date vet at folk som er forskjellige kan bli venner. Jeg og Tutta er dessuten akkurat som hovedkarakterene i filmen, jeg er lubben og tigthsbruken min kjenner ikke sin besøkelsestid, hun er rik vellykket og pen, (eneste ulikskapen er at Tutta (så vidt jeg vet) ikke har en gravid kone).
Om livet er som på film tror jeg dette går veien. (Jeg vil være protagonisten, og alle som tror at jeg ikke kommer til å mingle med kjendiser(etter Rammstein-floppen) er antagonister og Tutta blir min hjelper. (Var dette riktig foreleser-Carsten?) Om dette mot formodning ikke går veien, og Tutta(av en eller annen merkelig grunn) ikke har samme behov som jeg har for kontakt og nummerutveksling, så har jeg en i allefall en historie å blogge om til uka, og en god historie fra virkeligheten vet jo jeg og min familie å verdsette.
Blogges snart kjære fans (dvs. Mamma…)
PS: Nå som jeg har blogget avsluttningsvis om en kjendis, er jeg nå en kjendisblogger? Høhøhø, hva sier du Frode –ordspillkongen, godkjent vits?