JEG ER SVINEHEST(griseblakk)

Jeg er hverken militær- eller siviløkonom, men jeg vet åpenbart litt mer om penger enn journalistene i Thailand Financial Times som skriver at kinesiske yuan ikke påvirker thai baht. Det er nemlig ikke slik det fungerer i mitt liv. Fordi jeg brukte for mye yuan de første månedene jeg bodde i Kina, hadde jeg mindre baht å bruke når jeg var på ferie i Thailand. Altså ble mengden baht påvirket av yuan.Men likevel så jeg greide fint å svi av noen slanter i smilets land også. Men det er ikke bare derfor jeg fortiden er griseblakk. Det har også mye å gjøre med at noen(antageligvis en tyv) for noen uker siden stjal lommeboken som inneholdt penger, to visakort og et kredittkort viss overtrekksgrense har vært nådd alt for mange ganger. Men tyven fikk forresten en bonus, for oppi den vesle rosa portomaneten lå et kart til hostellet mitt, og nøkkelkortet som jeg tydelig hadde merket ”507”. Om tyven ikke skulle være fornøyd kontantene og bankkortene, så kan hun/han når som helst stikke til hybelen min å forsyne seg av hva enn tyven måtte ønske seg(sett at tyven ønsker seg en vannkoker eller en to år gammel mini-pc).
Dere kan tro handlingsmønsteret(hoho) mitt har endret seg kraftig de siste ukene. For å klare meg på penger jeg hadde liggende hjemme, har jeg begynt å snu på hver eneste yuan. Når jeg vanligvis ville dratt innom minibanken på vei for å kjøpe en ny cardigan, hårpynt eller sko, har jeg nå blitt nødt til å vaske klærne jeg alt har, og til og med gå offentlig med sko som ikke matcher antrekket.
Det hjelper ikke å få oppgitte foresatte til å sette over penger når en ikke er i besittelse av et bankkort.
For noen dager siden hadde jeg lyst å melde meg inn i treningssenter av typen superfint, til den nette sum av 1008 kroner for to måneder(husk at ting har en tendens til å være rimelig i Kina). Her kunne en få tilgang på svømmehall, ballettimer, all verdens treningsapparater og venner fra øvre middelklasse, for ikke å si borgerskapet. Siden jeg alltid har følt at jeg har hjernen til å bli supermodell, så var det kanskje på tide at jeg fikk kroppen også. Men lommeboken sa med fraværet sitt; nei.
Sett at jeg ikke spiste på en måned, kan det tenkes at jeg hadde hatt nok penger til å begynne på denne gymen, men det er uansett mulig at sosieteten hadde avslørt min reelle sosiale rang ganske tidlig. Det ligger nær å tro at mitt trenings-outfit som består av en grå joggebukse kjøpt på Cubus i 2006, og en t-skjorte jeg fikk for å være leder på TMF i fjor, ikke oppfyller kleskoden der.
Tiltross for at jeg er blakk og ikke har noe stilig å trene i, så har jeg innsett at trim i noen grad er nødvendig. Jeg har derfor lagt meg i selen for å være innovativ, og funnet en annen løsning. Jeg har begynt med skyskraperspringing.Konseptet fungerer slik; gå inn i en skyskraper for så å hilse nonchalant på vakten og svare ”tim botong”(”jeg forstår ikke”) når han spør hvor jeg skal, og flanere forbi heisen, og så springe opp trappene. Det er ekstra motiverende å løpe fort når vakten irritert ringer i walkietalkien sin og sier at en utlending har tatt seg inn i bygningen uten å vise ID.
Nå i startfasen endrer løpingen seg til lett jogg alt i 5. etg., men hvem vet, kanskje jeg om om tre uker når Ole Christian kommer på besøk og har med et nytt bankkort til meg, så drevspringer jeg 40. etg lett som en plett, og har ikke en gang lyst til å gå på treningssenter? Nød lærer naken kvinne å springe.
Den andre store utfordringen knyttet til min midlertidige fattigdom inntraff da dataen fikk elektrisk støt og var nede for telling i hele 7 dager, før den på mirakuløst vis stod opp igjen(!). Jeg tok PCens død med fatning og tenkte, vel vel, jeg kan ikke leve uten datamaskin, jeg har jo oppgaver(les:blogg) å skrive, så jeg må vel kjøpe en ny da vel… For tiltross for at jeg ikke hadde kort, så tenkte jeg at i en sådan stund kunne jeg vel fri til Auds konto og Mammas penger. Men det ble aldri grining hjem til Norge på telefonen om behov for et aldri så lite “lån”, siden dataen ble frisk like akutt som den ble syk.
Akk, jeg som tilfeldigvis hadde gått å siklet på MacBook Air i flere uker. Jeg hadde drømt om å ta blogging, ehh nei – jeg mener oppgaveskriving nye høyder ved hjelp av en maskin til 10.000 kroner. Der tok jeg sannelig feil. En kan liksom ikke skype hjem å si at dataen er død.
Dog, min gode gamle og åpenbart udødelige Acer står ikke i veien for at jeg kan stikke inn på Apple-store å drømme meg bort litt. Under kan du se et bilde jeg tok mens jeg lekte meg der. Dette er før jeg ble kastet ut.
Tenk å kunne åpne sin egen blogg på en skjerm som er like klar som et glass med VOSS-vann! Ok, det hadde ikke vært bra for egoet mitt.Men jeg kunne lest Nora og Emily sin blogg, for å øve på engelsken. Det hadde faktisk vært nyttig.
Noe annet som kan være nyttig er å gå i kirken. Sist søndag fulgte jeg for en gangs skyld med på mer enn bare kirkekaffen, og da lærte jeg at Exodus ikke bare er et lavterskel utested i Bergen, men en bok i Bibelen også! Så nå har jeg skjønt at man må be for å . Det ble ikke fritt for at jeg la inn en powerprayer: ”Kjære Gud, viss du virkelig finns…”
Vel gleder jeg meg til Ole Christian ankommer midtens rike med norske knekkebrød(hint hint), og et splitter nytt kort fra Skandiabanken, men nå som jeg har levd litt mer måteholdent enn jeg er vant til har jeg kommet frem til noen klisjebetonte, men ektefølte konklusjoner;
Ja, jeg har sykt lyst på en Mac, men så lenge PCen min kan utføre den viktigste funksjonen som er å skype med noen jeg savner som for eksempel duoen Hege Mathilde og Siri, så trenger jeg ikke kjøpe en ny.
(Hege Mathilde er forresten lillesøsteren min, og Siri er venninnen hennes. De bor i to hus tett i tett, og er fryktelig søte. Jeg vil nesten si at Siri også er familie, for kun et familiemedlem orker å spise opp maten jeg kokkelerer og si ”nam, det var jo kjempegodt”.)
Og når jeg tenker meg om så er det vel tenkelig at ingen gym i verden kunne gjort meg til en supermodell, så jeg skal vel ikke satse på å pryde reklameplakater på skyskrapere i Asia, men – jeg løper i alle fall inni!

DAGENS TEGNESERIE

LÆRERVANSKER

-en takk og unnskyldning til alle lærere som har slitt med meg(dvs.samtlige)
I dag har jeg tatt på den seriøse hatten før jeg tok til å blogge, for jeg vil nemlig dele noen av mine nyeste refleksjoner.
Ikke bare har jeg og resten av folket i Midtens rike i dagevis feiret Kinesisk Nyttår og tredd inn i Kaninens år, men jeg har også rundet 22. Når alderdommen er blitt et faktum er det alltid tid for ettertanke og metakommunikasjon. På bursdagen var forresten muffins, gaver og levende lys på sengekanten et faktum.(Hurra for familien Eriksens flotte fødselsdagstradisjoner som Aud nå har videreført til meg!) Her i Kina har altså Tiger blitt til Kanin og jeg blitt ett år nærmere pensjonisttilværelsen, parallelt med at min tid som engelsklærer i Lishui har tatt slutt.
Klasseforstanderen min på ungdomsskolen sa at det burde ikke gå en (skole)dag uten at en har lært noe. Siden det er et flott ideal å strekke seg etter bør jeg jo ha lært ganske mye i de tolv månedene jeg var 21. Uten om SvampeBob-klistremerkene og de søte brevene jeg fikk av de elevene som ikke gikk av veien for å smiske litt, hva sitter jeg igjen med? Jo, dårlig samvittighet.
Ikke ovenfor ungene jeg har undervist, men for alle lærere jeg har hatt, som har slitt med meg opp igjennom årene(det vil si samtlige). Først når jeg selv fikk prøve å stå ved tavlen og iherdig prøve å lære bort noe, forstår jeg hvor kjipt det er når elevene hvisker med sidemannen, sover på pulten, knasker potetgull eller holder sminkespeilet som et jernteppe mellom oss. Jeg har blitt obs på lærervansker.
Jeg husker en gang jeg var på klassetur, og jeg arrig redegjorde for hvorfor jeg skulle vaske steikebrett på min måte, som ”tilfeldigvis” var veldig annerledes enn lærerinnes måte. Her lirte jeg av meg svada og usaklige argumenter, og etter en stund konstaterte lærerinnen min oppgitt ”Ingvil, nå kverulerer du.” De som kjenner meg fra ungdomsskolens uraffinerte dager vet at jeg selvfølgelig tente på alle plugger. Superfornærmet utbrøt jeg; ”Hva? Jeg? Kverulere? Det er det verste jeg har hørt! Det må to til for å kunne kverulere!”. Det beklager jeg. Det var å kverulere. Det er ikke bare Elisabeth, ja for det var det hun het, som fortjener en unnskyldning. Også vikardamen jeg hadde en gang på barneskolen for at jeg skrev ”Ingvil har ikkje gjort engelskleksa. O-S” i meldingsboken. Dog, det var jo riktig at jeg ikke hadde gjort hjemmearbeidet, men det var jo slett ikke Pappa som hadde forfattet meldingen. (Jeg er glad jeg er i Kina når Pappa leser dette, jeg frykter nemlig den klassiske ”Ingvil, eg e’ skuffa”.) Superunnskyld til Berit Berge som fikk denne kraftsalven slengt i fjeset da hun pent tok opp med meg at jeg ikke hadde levert rapporten inn; ”Jeg har lyst til å stryke i Drama Samfunn, okey? Det er DERFOR jeg ikke har gjort rapporten”.
Unnskyld til Ellen Williams som alltid var like søt(!!!), og som ga oss ekstra hjelp med et skoleprosjekt, og hvor jeg presterte å sutre frem at ”jeg angrer på at jeg begynte på denne skolen!”, når sannheten var at Ellens timer var nok de morsomste (skole)timene jeg har hatt.
Unnskyld til snille, morsomme og ekstremt begavede Rolv Eriksen som hadde troen på meg i Teater Kunnskap, men som jeg skuffet på siste prøve ved å bare levere inn ene svararket (er det for sent å ta prøven på nytt, nå fire år etter mon tro?).
Og ikke minst sorry til musikklærer Anne Marte for at jeg sov i julekoret, og for at jeg på klassetur til Brasil rakk opp hånden i en seriøs informasjonstime for å fortelle en vits jeg hadde funnet på. Jeg er dessuten særlig er jeg lei for at jeg har lagt Nynorsken(midlertidig) på hyllen.
Unnskyld til overbærende pianolærer-Jens med den morsomme Møre-dialekten som sa ”Ei ser et utviklingspotensiale”, for at jeg lot det bli med det.
Jeg har ikke alltid tenkt over at en lærers engasjement i mitt liv er noe å være takknemlig for. Det ble jeg først obs på da jeg gikk på folkehøgskole for noen år tilbake. Der hadde jeg en lærer som lød navnet Geir. Han visste å provosere, men jeg fikk likevel inntrykk av at han var svært smart. Om jeg ikke ble enig med han i alt, så mante hans spissformuleringer i alle fall til refleksjon. Dessuten slo han ofte til med morsomheter, som jo alltid er en vinner. En gang sa han noe sånt som at dersom en aldri blir fin på bilder, så er det kanskje ikke kameraet det er noe i veien med.(Der fikk jeg en liten oppvekker, ja.)
Men han sa noe annet også, at vi burde sende et hyggelig postkort til den beste læreren vi har hatt. Tror det handlet mer om å ytre sin takknemlighet enn selve forsendelsen. Siden jeg fortiden er ny i Nanjing, og ikke vet hvor postkontoret er, så blir det ikke luftpost i denne omgang. Men jeg publiserer nå på verdensveven at jeg syns han var en framifra lærer.
Både for at han fikk meg til å tenke, og fordi han gjorde meg oppmerksom på at lærere er mennesker også.
Det er kanskje ikke så ille å sitte igjen med alle klistremerker og lapper fra barna, for av en eller annen grunn så veier den sirlige håndskriften opp for de gangene barnas tanker fløy ut fra klasserommet og til Kinesisk nyttår, eller bare ut på lekeplassen.

Uten at det har så mye med den øvrige teksten å gjøre, avslutter med nok en hjemmesnekret tegneserie. Bare for moro skyld.

Trivelig travelt

Trivelig travelt
Som Hald-student må en dra på en leir i midten av uteperioden, populært kalt Infield. For oss som har internship i Asia, var årets Infield lagt til Hua Hin, Thailand. Det er ikke alltid jeg er så gira på å komme meg på skolen som da jeg skulle på stranden med hele Connect-klassen, som for øvrig er et knippe kvalitetsfolk.
Av ulike grunner ankom jeg Bangkok noen dager før jeg skulle møte mine klassekamerater i HuaHin.

Jeg hadde belaget meg på å bli kjent med storbyen på egenhånd, men allerede morgenen etter jeg ankom hotellet, skimtet jeg et kjent fjes. I frokostsalen, mellom cornflakes, bananer og kaffekopper traff jeg nemlig på Siv-Elise (en av Hald-lærerne)og hennes mann. Jammen flaks at det var flere enn meg som var tidlig ute!
Siden jeg var alene og lost (kvelden før hadde jeg hatt en lei episode hvor jeg gikk i sirkel uten å finne tilbake til hotellet), forbarmet det unge paret seg over meg. De påfølgende dagene tok Siv-Elise og Morten meg med på både Starbucks og sushirestaurant. De var utrolig koselige mot meg, og vi hygget oss masse. Men det var liksom en tanke jeg ikke kunne få ut av hodet, nemlig at all sannsynlighet tilsa at de faktisk fikk betalt for å være med meg. Skal tro hva det stod på timelisten? ”Ekstra oppfølging av vanskeligstilt elev”? Vel, om de var på jobb eller ikke, kjekt var det!(for meg i alle fall.)

Når dagene i hovedstaden tok slutt, ventet Hua Hins til dels eksotiske, og til dels kommersialiserte strender. Dessverre ble ikke ekstrembleike Ingvil forvandlet til en solbrun hottie, selv om UV-stråler i høyeste grad var å oppdrive. Gud var gjerne vel raus når han mekket snakketøyet mitt, men til gjengjeld ekstremt sparsom når det gjaldt pigment.

Skulle gjerne bevist at jeg faktisk gjorde en (fåfengt)innsats for å bli gylden, et foto knipset mens jeg lå strandlangs og slikket sol, ikledd den psykedeliske bikinien jeg kjøpte i Moldova sist sommer. Men å publisere det finner jeg estetisk uforsvarlig. I stedet kan du nyte et bilde av meg og min team-mate, før shortsen og t-skjorten min falt.

Jeg er klar over at jeg ser flatbrystet og hjulbeint ut her, men jeg viser til Aud som tar seg av å være team Chinas søte alibi.
Denne ”skoleuken” fylt av mat, mentorer og mening gikk like fort som vekkerklokkens slumreintervall en mandagsmorgen. Men det var i grunnen helt okay, for jeg hadde nemlig fått ordnet det sådan at jeg skulle få reise til kjente trakter i nord-øst.
Noen av klassekameratene mine fortsatte å trigge pigmenter ved kysten, andre dro på oppdagelsesferd i ulike asiatiske land, mens jeg tok for meg buss, taxi, fly og bil for å komme frem til den mellomstore byen hvor jeg var jeg ettåring for snaue to år siden.
Timeplanen min tillot meg å bruke tre dager i Mukdahan, og det var eventyrlige og innholdsrike døgn som ventet meg. Jeg fikk overasket min gode venninne Lek, opplevd utekonsert med et thailandsk popband, skyting med ordentlig pistol – på blink vel og merke- (eller strengt tatt skjøt jeg vel over blinken…), gjensyn med barn som vokser utrolig kjapt både i sinn og skinn, og ikke minst en kjempegrillfest hvor mange venner fra mine Mukdahan-glansdager var tilstede. Der fantes det mat, kaker, latter og gode venner. Uten om å sette meg til verden (takk for det Mamma), så var nok å ordne til fest i anledning min tilstedeværelse, det hyggeligste noen har gjort for meg. Til vanlig er jeg kjempefornøyd bare folk i det hele tatt legger merke til min eksistens.
Det var selvsagt ustoppelige Marit som ikke var fremmed for å stelle i stand festligheten. Det er jo helt klart at hun ikke hadde nok å ta seg til med jobb, 5 barn, 2 hunder og 1 kanin…
Hjertelig takk til alle i Mukdahan som tok seg så godt av meg da jeg bodde der, og som gjorde akkurat det samme denne gangen også. Tiden jeg hadde til rådighet til å være blant venner ved Mekong, forsvant på et blunk. Min besøkelses tid i Mukkis var kort, og kan nesten betegnes som en lynvisitt. Men dette var kvalitetstid av beste sort! Travelt og trivelig.

Nå er jeg altså til bake i Midtens rike, litt lengre nord enn før, i den tidligere hovedstaden Nanjing.
Å være ny i Nanjing byr på utfordringer. På Nanjing Dafeng Hostel får jeg inkludert en hel masse lærdom i leien. Jeg lærer for eksempel å ikke sette min lit til verdslig gull, materielle goder eller hygiene. Dessuten lærer jeg å sette pris på at røykeloven har hatt sitt inntog i Norge, det har den nemlig ikke gjort alle andre steder. Skulle hostellet brenne som følge av at folk røyker på sengen, og at korridoren fungerer som askebeger, så er det betryggende å vite at jeg bor i 6.etasje, og da er det jo bare å hoppe ut av vinduet ved behov…
Det er noe befriende og samtidig fryktinngytende med å være muttens alene blant millioner av mennesker. Viss jeg dør kan Ole Christian få DVD-samlingen min bestående av 5 Tom Hanks-filmer med kinesisk tale, Nancy kan få autografen jeg fikk av Rønning på den Gamle Major i fjor vinter, og gjelden til Lånekassen på den nette sum av 157 000 kroner, som jeg har opparbeidet ved 3 år med moro, er up for grabs for dem som måtte ønske.
Blir jeg for eksempel blir kidnappet av en mafiabande som vil selge nyrene mine på Craigslist, så hadde jeg det i alle fall aldeles artig så lenge mitt asiatiske eventyr varte!
Men sett at det går slik jeg formår, at jeg faktisk overlever de neste dagene, frem til Aud kommer tilbake fra sin søken etter visum i Hongkong, så skal jeg begynne å jobbe på dagsenter for barn med autisme. Jeg er jo i Kina for å jobbe, ikke bare for å dra på ferie.
Det er ikke alltid livet er like sorgløst som det var de ukene i Thailand. For en Hald-chick i Asia kommer også dager som ikke er ”Helt Konge”(som Prem ville sagt).

Som i går da jeg ene og alene dro på måfå med ulike varianter av offentlig transport, med et flyttelass fordelt på en kjempekoffert, en svær sekk og en grå veske viss rem var på bristepunktet(i likhet med meg), i et land hvor språket er gresk for meg.

Nei, det er ikke utelukkende artig å være den bleikeste på beachen, den teiteste på bussen, eller å oppdage at væsken de nye rosa tøflene nettopp tråkket i på hostellets fellestoalett ikke er vann…
Da gjelder det å telle til ti(på Norsk, for jeg kommer aldri lengre enn til åtte på Mandarin), og minne meg selv på at min utferd til Asia er noe jeg selv ønsket.

This slideshow requires JavaScript.


Siden dette innlegget har en seriøs touch, så slår jeg helt til sist til med en hjemmelaget tegneserie! Om du ikke syns den er morsom, så kan du om ikke annet le av at jeg syns den er morsom.

PS! Beklager at dagens blogg har alt til felles med feltoppgaven vi just har fått vurdert; ”mangler rød tråd og har alt for mange ord”.

Svartedauden, Samuelsen og Golf-Tutta

Jeg bladde forleden igjennom en notisbok, da jeg kom over et bruddstykke av en samtale mellom min mor og min lillesøster som jeg hadde notert;
Mamma: jeg kom på en grell historie fra USA
Hege Mathilde: ikke fortell den da!
Mamma: jooda, nå skal du høre…
Det fikk meg til å tenke tilbake til mine egne barndomsår, lenge før jeg havnet i Asias fjerne størk. Som Rosa Werina Samuelsen gjør i dagens utgave av Dagbladet(05.01.11), tenkte jeg å utlevere en av mine foresattes oppdragelsesteknikker.
Jeg går ut i fra at staten ikke syns jeg fortjener noe økonomisk oppreising på lik linje med Aage Samulelsens barn, men studentøkonomien kjenner ingen grenser(eller det er vel akkurat det den gjør), så jeg velger å slå til med en historie om Mamma og meg likevel(Kjære Dagbladet, ikke nøl med å ta kontakt om jeg med en litt trist mine kan få pryde forsiden).
Mamma var på generell basis redd for at jeg skulle skade meg. Blant annet kunne hun fortelle meg at ananas var farlig om en skulle være uforsvarlig i skrelleseansen, for da kunne små pigger fra skallet komme med på ananasskivene, og da var veien kort til halsen. Bare Gud visste hva som ville skje da. Og vi trodde ikke på Gud en gang, så det lovet ikke godt.

Til tross for at fjernsynet ble sensurert med jernhånd(I grunnen rart at Kina ikke vil ansette mine foresatte…) var det absolutt rom for fantasi i familien Storheim. En god historie- det hadde mamma ofte på lur, ja så godt fortalt gjerne at jeg fremdeles, 15 år etter kan våkne midt på natten, dyvåt av svette og finne meg selv i midten av et mareritt- som handler om svartedauden. Ja for av en eller annen grunn så synes Mamma at byllepest var synonymt med en nattahistorie(kanskje hun burde abonnert på “foreldre og barn” i stedet for “illustrert vitenskap”?). Mens naboungene sovnet inn til Mikkel Rev og Ole Brum, lå jeg med oppsperrede øyne og håpet at vår familie skulle slippe unna farsotten. Vi bodde jo på landet, så det ville heldigvis ta en stund før pest var et faktum. Dette var i de dager at fergen fraktet oss fra Knarvik til bysiden, og jeg så for meg hvordan ”det kom et skip til Knarvik i 1996”. Som sagt var vi ikke var vi kristne, og siden dette var før L97, så hadde jeg lært på skolen om både Himmelen og Helvete – og selv om jeg kunne den nynorske versjonen av fadervår på rams hadde jeg hadde en uggen følelse av jeg og Mamma ikke kom til å være først i køen når den dumme-dagen skulle komme. Med min fantasi, og bedrøvelige syn(j.før ”Kongens befaler”) gikk dette som det måtte;
Jeg var 7 år, Mamma hadde kokt kakao og dro frem den store historieboken, som jeg for øvrig syns var uhorvelig spennende. Og selv om jeg var så redd at jeg kjente tårene presse på, ville jeg alltid høre bare èn side til. Etter at jeg hadde slurpet i meg den varme sjokoladedrikken mens Mamma fortalte om pest og kolera, skulle jeg dusje, og så var det rett i seng. Som vanlig når jeg dusjet stirret jeg på lyspæren, for om en gjør det lenge nok blir det masse rosa, gule og lilla prikker overalt. Med litt Lano og godvilje ble det just som å være på skumparty. Men denne gangen fikk synsforstyrrelsen andre konsekvenser enn en feststemt 7-åring.Etter å ha tittet på lyset en stund kikket jeg på kroppen min, og jeg så store svarte flekker. FARSOTTEN hadde tatt meg. Panisk hev jeg meg rundt, løp inn i stuen kun iført en håndduk. Jeg var nok til underholdning for familien når jeg hyperventilerte og grylte ”Jeg har svaaaartedaauen, Mammaaa…!” mens jeg føk rundt i stuen slik bare en umedisinert og lettere forstyrret AD/HD-unge kan. Det var siste gang Mamma leste historier fra ordentlige historiebøker.
Tiden gikk og på mirkauløst vis ble jeg helbredet fra sykdommen, og ettersom Mamma hadde lagt om nattahistoriestilen var jeg ikke redd for å gå på badet alene. Mamma hadde tappet varmt badevann til meg, og når historien var slutt sa hun; ”Ingvil, ta og så hopp i badekaret du!” Jeg tok Mamma på ordet, og nesen min har aldri blitt det samme. Jeg klatret opp på doen, tok sats og hoppet oppi badekaret.
Det vesle meg følte da definerer smerte. Med snyteskaftet trykket inn i kranen og kraniet på samme tid, og resten av kroppen smelt ned i det harde metallet var jeg rimelig forslått.
Det var vel da Mamma skjønte at hun ikke bare måtte legge om historiestilen, men også måtte ordlegge seg med omhu når hun ba meg om å gjøre noe… Når jeg tenker meg om er det mer sannsynlig at det er Mamma som havner på forsiden av Dagbladet; ”Sliten mor snakker ut om en ufattelig slitsom unge”. Jaja, kanskje er Mamma glad for at jeg nå er på vei tilbake til Langtvekkistan etter en (uplanlagt) juleferie i gamlelandet.
I skrivende stund sitter jeg forresten på Gardermoen, og skal sette nesen mot Bangkok. Jeg har ikke vært i smilets land siden mai 2009 og jeg gleder meg stort. Lurer på om Golf-Tutta som jeg nettopp snikfotograferte også skal til Thailand, i så fall kan jo kanskje jeg og hun bli venner.
Har tatt meg friheten å bruke Paint til å klippe golfheltene meg og Tutta sammen:
De som har sett Due Date vet at folk som er forskjellige kan bli venner. Jeg og Tutta er dessuten akkurat som hovedkarakterene i filmen, jeg er lubben og tigthsbruken min kjenner ikke sin besøkelsestid, hun er rik vellykket og pen, (eneste ulikskapen er at Tutta (så vidt jeg vet) ikke har en gravid kone).
Om livet er som på film tror jeg dette går veien. (Jeg vil være protagonisten, og alle som tror at jeg ikke kommer til å mingle med kjendiser(etter Rammstein-floppen) er antagonister og Tutta blir min hjelper. (Var dette riktig foreleser-Carsten?) Om dette mot formodning ikke går veien, og Tutta(av en eller annen merkelig grunn) ikke har samme behov som jeg har for kontakt og nummerutveksling, så har jeg en i allefall en historie å blogge om til uka, og en god historie fra virkeligheten vet jo jeg og min familie å verdsette.
Blogges snart kjære fans (dvs. Mamma…)
PS: Nå som jeg har blogget avsluttningsvis om en kjendis, er jeg nå en kjendisblogger? Høhøhø, hva sier du Frode –ordspillkongen, godkjent vits?

Mensen er ikke ikke ikke flaut. Men flaut allikevel.

Jeg legger ned butikken snart… Verdighet er ikke lengre et ord som opptrer i mitt vokabular. En ting er at jeg ofte flauer meg selv ut, men nå har jeg begynt å dra med meg andre i fornedrelsens kleine øyeblikk. Jeg trodde ikke at det var mulig for kinesere til å rødme, jeg tok feil.
I dag på vei tilbake til kontoret etter lunsjpausen stakk jeg innom en lokal kiosk-butikk som ligger inne på campus. Jeg ville nemlig invitere butikkdamen i Auds bursdag, som for øvrig skal finne sted i morgen. Butikkdamen har ofte anbefalt meg både snacks og leskedrikker som har falt i smak, og det var i det henseende jeg fant det svært smart å invitere henne. Er det noen som kan bursdag, må det være noen som selger pølser og brus hele dagen lang. Det vil si, nesten hele dagen lang. Hun var nemlig ikke å spore da jeg uten ordliste, og uten et særlig bredt mandarinvokabular kom for å si at kakefestens eksakte tidspunkt var satt til 15:00, og at hun var hjertelig velkommen.
De som imidlertid var å spore var et gammelt ektepar. Etter krokrygg og rynker å dømme var de er i 70-årene. De kunne mindre engelsk enn jeg kan mandarin (det sier sitt), så jeg prøvde å mime ”hvor er hun som pleier å være her?”. Det gikk ikke lenge før de kom med en tannbørste til meg. Etter en stund med gestikulering, chinglish og mimikk, fant jeg frem en gammel kvittering og en penn. Jeg tegnet en jente, og tenkte at da kom de til å skjønne at jeg lette etter butikkdamen og ikke colgate soft brush.

Den gamle mannen nikket, endelig hadde han forstått. Han vinket meg vennlig innover i kiosk-butikken, og jeg gikk ut i fra at jeg ble lost til bakrommet eller noe. Men der tok jeg feil (like feil som i forrige uke da jeg trodde Madrid var en stat i USA- kommer tilbake til det ved en senere anledning). Den gamle mannen stoppet ved en hylle fylt av personlige artikler, og pekte på de ulike typene sanitetsbind de hadde. Stolt viste han at det ikke skulle stå på utvalget, de hadde bindpakker med både en, to og tre dråper på. Noe hadde de forstått av det jeg prøvde å si nemlig dame. ”Bo xie xie” svarte jeg. (Det betyr ”neitakk”). Selv om jeg er 21 år og jeg vet at mensen ikke er flaut, kjente jeg at jeg ble litt brydd. Jeg har egentlig blitt ganske herdet når det kommer til kroppslige tema etter noen år som deltidsansatt på sykehjem, for der er ingen ting for stort eller for lite å ta opp rundt middagsbordet. Enten det er forstoppelse, hemoroider eller barnebarn. Av naturlige (dobbel betydning –ho ho) grunner er det svært sjelden folk som har passert 80 forteller om mensen, så det er kanskje det eneste jeg fremdeles kan bli litt flau for. Så stod jeg der og ristet på hodet, jeg bestemte meg for å komme tilbake med en ordbok og nytt mot siden.
I det jeg slukøret gikk ut døren, uten å ha formidlet når og hvor bursdagen ville finne sted, kom to kjekke gutter fra en av seniorklassene. Siden jeg underviser juniorer som er nokså flinke i engelsk, gikk jeg ut i fra at det ville være ”piece of cake” for disse guttene å oversette noen enkle setninger for meg. Jeg snudde på hælen og med volumiøst kroppsspråk og klar stemme artikulerte jeg ”I am looking for the lady who usually works here”. Gutlarkene kikket på meg med usikkerhet i blikket noen sekunder før jeg fortsatte “I want to give a message to the woman who works here”. Rakrygget vinket 16åringene meg innover. Jeg trodde at jeg endelig skulle jeg få prate med henne. Men den gang ei, de stoppet ved hyllen for feminin hygiene og pekte på pakkene med bind. Han ene stotret ”woman” mens han glodde hull i sementgulvet. Som tidligere nevnt, veeet jeg at mensen ikke er flaut, men just da ville jeg bare synke i jorden. Det var ikke bare jeg som syns dette var ørlitegranne pinlig. Jeg trodde ikke kinesere kunne rødme, men det kan de! Stakkars guttunger, de hadde det nok verre enn meg når de måtte hjelpe den norske lærerinnen å kjøpe menstruasjonsbeskyttelse. Jeg kjente at min besøkelsestid nå var over (for lengst), og fjernet meg fra åstedet, mens guttene stod spørrende tilbake i kioskbutikkens mensenseksjon.
Mensen eller ikke, med eller uten butikkdamen, bursdag skal det i alle fall bli i morgen! Aud fyller år og det skal vi feire med brask og bram.

Vi har invitert kollegaer, venner og til og med noen av våre amerikanske Ammity-fellows fra Nanjing så alt ligger til rette for et fantastisk kakeselskap. Vi skal ha fiskedam, halen på grisen og ”Aud-quiz” hvor et av spørsmålene lyder Hva har Aud drukket? a)Løveblod b)Kublod eller c)Reinsdyrblod. Om noen av dere blogglesere kan gjette svaret, så sleng inn en kommentar og du vil da få heder og ære. Jeg ønsker med dette Aud Eriksen en nydelig bursdag, da hun er en nydelig jente (litt uflaks at hun ikke kommer inn på wordpressblogger her i Lishui og kan lese min hyllest…).

Flo eller fjera

”Enten e da flo elle fjera med deg Ingvil” var noe jeg hørte ukentlig gjennom oppveksten. Dette var min fars skildring av mitt handlingsmønster. Jeg har alltid hatt en tendens til å havne i situasjoner som gjerne er litt ekstreme i den ene eller andre retning.
Enten stryker jeg buksene mine helt til svimerker er et faktum, eller så glemmer jeg å vaske tøy slik at jeg må lete i skittentøyskurven etter noe som ikke er så veldig flekkete, og som kan brukes bare en dag til(jfr. dagens antrekk).
Enten velger jeg å gå med kjeledress i Oslovinteren (til enkelte venners (les: Oles) store fortvilelse), eller så er nylonstrømpiken og minikjolen det eneste som står i mellom huden min og 20minus.
Enten vil jeg ha kjempekort og lilla hår(jfr. uheldig periode på videregående), eller så betaler jeg i dyre dommer for hairextensions (som må klippes av, jfr. uheldig periode i Thailand 08).

Enten kjøper jeg akrylnegler hvis neglelakkfarge kan gi mannen i gaten migrene, ellers er neglene mine så nedbitte at det ser ut som om jeg har fått farsott på hendene.

Den gylne middelvei har i sannhet blitt den smale sti for min del. Siden den har virket som en umulighet har jeg i stedet sorgløst vandret på en bred mangefelts motorvei. Jeg gjør det som faller meg inn, og prøver i de tilfeller hvor resultatet er uheldig, å ikke se meg tilbake. Dog, det som hendte meg i forleden dag kunne fort endt med at jeg ei heller kunne se fremover. Hadde jeg ikke hatt flaks, vil nemlig denne episoden kostet meg livet, og det hele bunnet egentlig i at jeg følte at det var på tide å ikke være flo eller fjære, men mer som et stille vann.
Jeg hadde nemlig noen uker tidligere besluttet at jeg skulle slutte å spise av min egen kropp, jeg skulle med andre ord ikke bite negler. Dessverre resulterte antikannibalismen min i at jeg i et nervøst øyeblikk kom i skade for å tygge i stykker øretelefonene som jeg bruker til I-poden.
– Vel, tenkte jeg, litt svinn er naturlig i en omstillingsprosess, og jeg lette frem noen gamle øretelefoner. Det gikk ikke lang tid før jeg erindret hvorfor jeg hadde lagt dem på hyllen. Ledningen var vanvittig kort, og spesielt den som leder til venstre ørepropp. Etter noen dager ble jeg lei av å holde I-poden i hodehøyde, ikke bare fordi det så helt molbo ut, men fordi jeg fryktet at armen min snart ville ta til å råtne om jeg ikke snart lot den henge nedover og konsumere blod.

Så bar det av sted for å kjøpe inn nye øretelefoner. Jeg fikk tak i noen, og jeg hadde forespeilt meg at det skulle bli en glede å de i bruk, og at jeg ville prise meg lykkelig over ledningens lengde. Men da jeg åpnet forpakningen ble jeg i stedet paff. Jeg la merke til at det var ikke bare nok ledning, det var alt for alt for mye ledning knyttet til øretelefonene.

Ja, også på musikkfronten er det flo eller fjære med meg. Dog, kjøpt er kjøpt og spist er spist, så jeg plugget dem i og lot Whitney Houston slå følge med meg hjem. Lyden var imidlertid bedre enn forventet, så jeg brukte ikke mer energi på å være oppgitt over hvor ukritisk jeg hadde vært i seleksjonsprosessen. Jeg kunne uansett være stolt over at jeg var trådt inn i min tredje neglebitfrie uke. Jeg så meg ikke tilbake.
Ikke til høyre eller venstre heller – det skulle jeg imidlertid ha gjort. I det Whitney tok av med ”don’t you wanna dance, say you wanna dance, don’t you wanna dance” travet jeg i vei på overmåte høyhælte sko, mens jeg samtidig tok meg av koringen. En trenger ikke å være kinesisk spåmann for å skjønne hvor historien går. Ledningen snodde seg om skoletten min, og jeg holdt på å miste balansen, men jeg greide å holde meg stående.

I samme øyeblikk kom en bil i kjempefart, dumme meg hadde flanert rett ut i overgangsfeltet nok engang ukritisk uten å sjekke forholdene først. La meg også presisere at overgangsfelt er ikke det samme i Kina som i Norge. Bilen tok en skarp sving mens føreren lå på fløyten, og som du kjære leser skjønner (med mindre du går uti fra at det er reinkarnasjonen av meg som skriver) overlevde jeg. Jeg ble så nervøs av nær-døden-opplevelsen at det gikk nok bare et nanosekund før fingertuppene var godt plantet inn i tanngarden, og jeg igjen hadde begynt med å resirkulere min egen kropp.
I livet mitt er det alltid flo eller fjære, og denne ene gangen når jeg prøvde å gå den gylne middel vei, altså ved å slutte å bite negler, så kunne det fått så store konsekvenser at jeg hadde fått full uttelling for ANSA sin studentforsikring, og fått flydd hjem i liggende stilling.
Kanskje er det greit at det alltid er flo eller fjære med meg, for om ikke jeg var forfulgt av skandaler og ydmykende hendelser hadde jeg ikke hatt noe å blogge om – og det ville i sannhet være en krise for en exhibitionist som meg.

Rosenrødt å rocke med Rammstein?

Hormoner og elektriske impulser i hjernen har gjort meg forelsket. Selv om Mamma har advart meg mot det; å være forelsket, betyr at du er for glad i noen, og dette er utelukkende en hormonell forstyrrelse som kan kureres med to paracet og et glass vann på lik linje med PMS.
Det er ikke en spandabel kjekkas fra ShangHai jeg har falt for, dog det er en pengemaskin av et menneske jeg er knekt i. Mannen som på «mysterious ways» har gjort seg gjeldene i livet mitt er ingen ringere enn Bono. Uredd fremfører han politisk ladede sanger, og taler til høytstående politikere over en lav sko. Den utslagsgivende hendelsen som gjør at jeg plutselig drømmer om denne rockestjernen, var noe som inntraff en morgen jeg var på vei til jobben. Solen stod høyt, jeg hadde rødt sløyfebånd i håret, og søte mandariner i sekken. Alt lå til rette for at dagen ville bli nevneverdig. Jeg hadde dessuten min rosa Ipod med, og lot den spille tilfeldige sanger bare for spenningens skyld.

Med ett hørte jeg introen til en sang jeg ikke har lyttet til på lenge, nemlig U2s «Mysterious Ways». Jeg elsker slike låter som er så bra at man ikke må vente på refrenget for at de skal ta seg opp. Intervallsammensetninger som fenger fra første stund. Mens Bono sang «I’ts allright, I’ts okey, she moves in mysterious ways», begynte jeg å svinse, eller for å ikke si smådanse. For et riff! For en sang! Hvilken lykke! Et voldsomt adrenalinkick raste gjennom meg, og jeg forstod at det er slik det føles å være rockestjerne. Det er fire år siden jeg gikk ut av videregående, men er jeg fremdeles usikker på hva jeg skal bli når jeg blir stor(ikke bare i diameter, men voksen og med inntekt som gjør at hovednæringenskilden min ikke trenger å begrense seg til nudler med firstprice-ketsjup). Jeg har ofte følt meg kalt til å bli publisert i den kulørte presse iført sponsede designerklær. Jeg er jo nesten alltid på slankern (dog uten hell),det er ikke sjelden jeg havner i skandaler, turbulent kjærlighetsliv er også spore, og viktigst; jeg har en svært uforsvarlig pengebruk.
Jeg er jo praktisk talt en kjendis.
Jeg hadde bare ikke vært klar over hvilken retning jeg skulle bruke disse «kjendis-evnene» før nå. En åpenbaring hadde jeg fått «Ingvil, du skal bruke evnene dine til å bli rockestjerne!». Skal si U2 manet til handling i mitt liv. Nå gjaldt det bare å komme meg gjennom arbeidsdagen for så å skynde meg hjem å skrive en hitlåt! Jeg ville begynne å utlevere meg selv med det samme ved forfatte en selvbiografisk sangtekst. Jeg kunne lage en sang om en hjulbeint jente som så ut som en elg når hun jogget «She Walks In Mooseterious Ways»? (På baksiden av CD-coveret skulle jeg takke Monica som i vår braeket til meg at beinstillingen ikke var bein). Kreativiteten var stor, jeg kunne knapt vente med å ta første steget på det som skulle bli mitt nye levebrød. Haha, dumme meg, jeg som tidligere hadde vurdert å skaffe meg både BSU-konto og utdanning, det var før Bono «snakket» til meg. Da jeg lettere oppgiret snublet meg inn på kontoret klar for å arbeide litt, fikk jeg dejavu. En sterk følelse av at jeg gjentok meg selv. Hm…Hadde ikke jeg følt at Bono talte til meg via musikken sin før? Jovisst. Hadde jeg ikke også planlagt å bli seleber? Jovisst. En ekstremt fortrengt episode, som jeg med viten å vilje hadde glemt, dukket opp i hodet mitt som en ubuden gjest, og la en demper på planene mine. Det demret for meg hvorfor jeg tidligere hadde slått i fra meg ideen om å leve av musikk og hyppig Se og Hør-posering.
Det hadde seg nemlig slik at jeg og min venninne Anne greide på «mysterious ways» å bli invitert på afterparty med Rammstein, etter en konsert sist vinter. Anne hadde full peiling på både oppvarmingsbandet og Rammsteins plateutgivelser. Jeg var hennes motstykke, og hadde regelrett ikke noen form for kunnskap å briljere med i denne setting.
Der var vi, på et svært spesielt nachspiel(!). Jeg gikk ut fra at alle med svarte klær og litervis med eyeliner var kjendiser, for mitt resonnement var at en må nødvendigvis være det for å tørre å kle seg så eksentrisk. Mens Anne stod å pratet med Till Lindemann vedrørende hvorfor han sluttet med korgfletting som profesjon, kom jeg i snakk med en kar som også hadde svingt malekosten i ansiktsregionen. Ny i gamet som jeg var, selv om Cecilie Leganger kjøpte sitroner av meg da jeg var kassedame sommeren 08, visste jeg slettes ikke hva slags fraser en skulle lire av seg når en konverserte med kjendiser. Det sier seg selv at det ville bli for dumt å si det samme som jeg sa til Cecilie; «Ehm, vil du ha pose?». Siden jeg kunne minimalt om disse bandenes musikalske historie, fryktet jeg at denne fyren ville spørre hva jeg syns om «den femte sangen på plate nummer tre». Jeg måtte finne på noe å snakke om utenom musikk. Hvem vet, kanskje var det en undercover-journalist i blandt oss? Om jeg skulle havne på fremsiden av VG neste morgen, skulle det i allefall se ut som om jeg storkoste meg på kjendisfest, og da måtte jeg se ut som om jeg var dypt fanget i denne samtalen.
Dette kunne i så fall bli min vei inn i rampelyset… Jeg svettet nervøst og holdt på å kovne, mens jeg observerte at Anne med den største selvfølgelighet nonchalant ba trommisen i Rammstein om å finne mer snacks. I takt med at den pinlige stillheten meldte sin ankomst mellom meg og denne mannen, kjente jeg at pulsen steg, og i mangel på noe bedre å si presterte jeg å komme med følgende spørsmål; «How is it like to be so famous?»
Noen sekunder så han uforstående på meg. Så myste han, og deretter himlet han med øynene, og fikk meg til å føle meg mindre verdt enn restene av instrumentene Till hadde smadret på scenen noen timer tidligere. Hvorpå han responderte tørt; « I am not a celebrety, I am the manager of Combichrist. Are you retarded or what?».
Med en eneste replikk hadde jeg avslørt meg selv. Jeg kjente blodet pumpe, og går utifra at ansiktet mitt definerte fargen rød, mens jeg prøvde meg på «Heeh, I knew that…».
Min besøkelsestid i kjendisnorge og -tyskland var over. Overmåte ydmyket, veldig klar over at jeg på ingen måte hørte hjemme i kjendisverden, trasket jeg hjem i iskaldt Oslovintervær. Plutselig var God Kveld Norge uendelig langt unna… Oppnådd mål er i sannhet tapt lykke. Når jeg endelig stod midt oppi mitt første kjendisparty stakk jeg hjem lenge før daggry- med halen mellom beina og snø i skoen. Jeg dro jeg frem Ipoden min å lyttet til U2s “Original Of The Species”. Godt at jeg kunne finne trøst i musikken;
Some people got way too much confidence– Kjendiser og managere
I’ll give you everything you want -Jeg ville bli kjendis, men…
Except the thing that you want- … passet ikke inn på kjendisfest
You are the first one of your kind – Bono har sansen for alle, også for meg
Slik endte min karriære som rikssynser og Skavland-gjest, lenge før den hadde begynt. Vel var det U2s musikk som fikk meg til å ville bli rockestjerne forleden dag på vei til jobben , men det var også den musikken som fikk meg til å føle meg bedre da jeg fikk innprentet at jeg ikke passet inn med the cool kids. På en måte kan en si at det var Bonos rockestemme som ledet meg frem til konklusjonen; at jeg ikke skal pantsette foreldrene mine for å få penger til produsere singelen «Mooseteriuos Ways».
Etter dette tilbakeblikket satt jeg meg rolig ned på kontorstolen, nok en gang lot jeg Ipoden spille “Origin of the Species”. Etter den traumatiske deja vu-opplevelsen fant jeg igjen trøst i go’låten. Slik falt det seg at jeg ble svak for selveste Bono.

This slideshow requires JavaScript.

Kanskje var det ikke så ille at jeg ikke var kul nok for Rammstein og gjengen, for som Rammstein selv så treffende sier det; «Rosenrot oh Rosenrot, Tiefe Wasser sind nicht still».

Aud og Ingvil på trykk i Lishuis svar på New York Times


Å prøve å gjøre kineser av seg er ikke bare bare når en nesten bikker morbidly obese i henhold til kinesisk vektstandard, når en har et snyteskaftareal som tilsvarer tre kinesiske neser og når en i praksis er analfabet. Jeg kan jo verken lese eller skrive kinesisk(…enda). Jeg og Aud har imidlertid lært oss at for å takle å leve i et land som er helt ”gresk” for oss, må vi bare følge strømmen, smile og ha alvorlige mengder selvironi på lur. Denne strategien ble ikke mindre gjeldene en morgen da vi kom til kontoret og vår kjære kinesisklærer, kollega og ekstrapappa Mr.Sun sa at vi måtte ut et ærend. Det viste seg å være ”journalistenes dag”, og vi skulle av gårde for å besøke Lishuis avis.
På redaktørens kontor fikk vi grønn te og sigaretter. Dog, sigarettene takket vi høflig nei til- for det har Mr. Sun rådet oss; ”learn to say no”. Han sier også at han heter Mr.Sun fordi ”everyday is sunny”. Og det er de med rette når han er i omegn.

Det viste seg så at ikke bare skulle vi få æren av å drikke te med avisens overhode, men vi skulle bli intervjuet også. En søt journalistinne satte i gang å stile spørsmål. Flaks for oss at Mr. Sun var tolken vår, slik at han kunne moderere svarene våre når vi svarte ”feil”. Det viste seg nemlig å være noen ting man svarer, og noen ting man ikke svarer når man blir intervjuet i Kina, og i de tilfellene sa Mr. Sun ”or maybe you want to say…”- hvorpå vi nikket.

Når vi fikk spørsmål om hva som var favorittmaten vår her i Kina ble det gjeldende svaret dumplings, for Mr.Sun sensurerte vår første innskytelse som var crispy rice. Crispy rice er sprø risflak som fra gammelt av ble laget av den risen som er nederst i riskokeren, som er blitt litt svidd og tørr. Når den serveres helles det kokende suppe på. Det smaker som en krysning av middagsmat og potetgull- altså svært gastronomisk og velsmakende.

Først etter intervjuseansen skjønte jeg at å si at denne risretten var min yndling, ville tilsvare om en kineser sa at den beste maten som var å oppdrive i Norge var vassgraut og restelapskaus- og det høres jo ørlitegranne flåsete ut…
Det er moro å være i avisen(all PR er god PR), men det er dog besynderlig å se bilde av seg selv, men ikke kunne tyde semiotikken rundt. Når jeg og Aud kom på trykk måtte våre kinesiske venner fortelle oss hva som stod skrevet, blant annet hadde jeg ytret at jeg alltid har hatt lyst å dra til Kina, og at å bo her nå er en drøm som gikk i oppfyllelse (Jeg sparte ikke på superlativene – skal det være, så skal det være). Først nå når jeg opplever å bo i Kina, hvor jeg ikke kan tyde hvilken rett som inneholder hund og hvilken som inneholder kylling, eller hvilken garderobe som er for kvinner og hvilken som er for menn, er det at jeg virkelig får sympati med de som er ny i Norge. Heldigvis er det slik her, at når jeg går meg bort(for det gjør jeg), eller begår en supertabbe av noe slag, kommer det en eller annen kineser og tilbyr en hjelpende hånd.
I fremtiden, når jeg er tilbake i fjelge nord, og jeg ser en japansk turist med kart og kompass, som går rundt seg selv på togstasjonen i Bergen, skal jeg rett og slett vennlig tilby en veibeskrivelse(enten til Trollhaugen eller Fløien). For noe har jeg lært i Kina, selv om jeg ikke kan skrive mitt eget navn en gang, og det er at et smil- det er et språk som de aller aller fleste forstår. …Og forresten beklager leflingen med overskriften, jeg syns liksom det var litt morsomt. Blogges snart 🙂

PS: Her er løsningen på kryssordet fra sist.

KONGEN(s) BEFALER

Det var en gang da jeg synes å løse kryssord var såre enkelt. Det var jo bare å sette kryss i alle rutene. Jeg husker fremdeles en episode fra da jeg var fem år og Mamma hadde kjøpt kryssordblad. Jeg tok til å krysse jeg, hvorpå hun sa «Ingvil, nå må du ikke ødelegge alle kryssordene».
Hva?! Ødelegge? Hva mente hun? Jeg, jeg var jo kryssorddronningen, jeg kunne jo bli ferdig med selv de vanskeligste på bare ti minutter.
Jeg vokste litt den dagen, da jeg innså at kryssord var så mye, mye vanskeligere enn å la to diagonale streker møte hverandre på midten.
Det var også da jeg var fem år at jeg syns det å grave hull i hagen var spesielt morsomt. Jeg hadde jo fått med meg at Kina var på andre siden av jorden, og jeg visste at bare jeg gravde lenge nok ville jeg havne der. Men gudene skal vite at vesle meg, med lapp på øyet – som skjeløyde barn må bruke, med store lilla og gule briller og en tannstilling av en annen verden, gravde og gravde i det lange og det breie uten å ende opp i Beijing.

Nå 15(!) brillepar senere, har jeg altså endelig havnet i Midtens Rike. Ikke ved hjelp av rå muskel-grave-kraft, men ved å ta opp nok et år med studielån, og sette meg på et fly.
Så kan en gjerne spørre seg, hvorfor vil en jente som meg emigrere fra et land som gang på gang blir kåret til verdens beste land å bo i? Jo, nå skal jeg berette…
Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde tenkt å få meg en karriere i det Norske Forsvaret. I mange år hadde jeg drømt om å få bli befal på et stort skip. Jeg skulle stå ved baugen, og ha full peiling på styrbord, babord og sjøkart. Fryktløs skulle jeg være, i all slags vær, sterk kuling så vel som i solfylte dager. Havet skulle bli min beste venn. Og hver dag skulle jeg skulle gjøre Norge stolt med å ha en tropp med ekstrem disiplin og teft.
Jeg var ikke dummere enn at jeg begynte å trene lenge før jeg skulle på sesjon. Vel var det ikke alle av Forsvarets fysiske krav som stod særlig høyt på min ønskeliste over gjøremål(les: jeg har ingen muskler over hodet- og heller ikke under hodet), men jeg var i såpass stand at med blod, svette, og tårer skulle jeg kunne bestå på sesjonsdagen(for så å gå i terapi etterpå).
Den store dagen kom og jeg gledet meg som en unge. Jeg var like ekstatisk da som når jeg fem år gammel hadde ferdigstilt nok et kryssord merket «EKSPERT».
Det var dagen jeg skulle ta mitt første steg til å bli en supernyttig resurs for Norge.
Sesjons-planen var klar;
1) Først og viktigst, ikke under noen omstendigheter si at du er pasifist, og at du har planer om å bli gravid om du skulle bli trukket ut til å dra i krigen(de kan jo ikke be en besvangret kvinne om å delta i farlige oppdrag).
2) Vær søt, men la glitterøyeskyggen og rosa yttertøy ligge igjen hjemme.
3) Tenk på pizza og tivoli mens du gjør de fysiske testene.
Først måtte jeg inn på et rom hvor de ikke var blyge for å både måle og veie meg, og så bar det videre til et rom hvor de skulle teste synet mitt. «Heldig for meg at jeg har syn som en ørn», tenkte jeg. Ja, for ørnen er jo den eneste fuglen som kan se direkte på solen, og jeg kan faktisk se ganske lenge på en tent lyspære uten å i det hele tatt merke hva øynene mine hviler på. Etter synstesten fikk jeg et papir i hånden, og ble henvist videre til sesjonslegen.
Sesjonslegen kikket nonchalant på arket jeg hadde med, og tittet også på noen skjemaer jeg hadde fylt ut på forhånd. Ikke mange sekunder svant før han tok til å stille en masse kritiske spørsmål;
«Du har krysset av for at du fryser lett- stemmer dette?»
Jeg nikket samtykkende, mens jeg kjente på at atmosfæren i rommet kjølnet.
«Og hva med synet ditt, du har vel ikke tilfeldigvis hatt lapp på øyet når du var et barn? Pulsen steg, jeg kjente jeg ble rødflammende i ansiktet… Lapp?! Hvordan i huleste kunne denne mannen ha fått snusen i min barndoms store skam? Jeg hadde jo brent alle lappebilder en gang i 4.klasse. Usikker stotret jeg frem; «Ehm, jo, når jeg var veldig liten.»
Han så ingen grunn til ikke å fortsette hetsingen;
«Jeg ser du bruker briller! Og testene viser at ser fryktelig dårlig på det venstre øyet.»
Jeg prøvde tappert å forklare at jeg fungerer godt i dagliglivet, om enn synet er litt under middels. Men han responderte ufint og klandrene «Har du tenkt å dra til Afghanistan, og så plutselig begynne å fryse? Hva?! Og så, hva om du får en kvist på det friske øyet når du springer og fryser, hva da? Da kan du jo ikke se en dritt! Hva da? HVA DA?!»
Jeg var målløs og fornedret. Men han var ikke ferdig å lire av seg sinte ord;
«Du skjeler, og en slik strabisme er ikke akkurat noe Forsvaret har brukt for. En tropp blir aldri sterkere enn den svakeste mann, og svakere soldat enn en ihjelfrosset skjeler med en kvist stikkende ut av øyet- det finnes ikke! Du kommer ikke nå, og du kommer ALDRI til å bli en del av Det Norske Forsvaret.»
Jeg kjente at det kom tårene presset på, det var 15 år siden sist jeg hadde blitt mobbet for lappen og øyestillingen min. Med ukoselig og grov stemme proklamerte han at min drøm om en karriere i tjeneste for Norge aldri kom til å bli oppfylt.
Når han kunne være så barnslig å bruke mot meg barndommens skjeleproblematikk kunne jeg svare med samme mynt; Vel, sa jeg, du får ikke komme i bursdagen min!(ok da… jeg sa ikke det, men det passet så godt inn i historien). Det var slik jeg kom til konklusjonen om at dersom Norge ikke ville ha meg, så ville ikke jeg ha Norge heller. Når jeg først er dømt til å være forsvarsløs kan jeg like gjerne være det i Kina.
Så nå nyter jeg Østens fjerne strøk(og jeg er #¤¤%/# ikke bitter), og har dessuten begynt å løse kryssord etter gammelt, dog med en litt annen teknikk enn da jeg var fem. Skal si tiden flyr. Det virker som i går jeg trodde at ”Det Hanseatiske museum” var en bildeutstilling av alle i verden som het Hans, og at jeg ved hjelp av den gule plastikkspaden ville ende opp i Midtens rike strøk, og at kryssord skulle løses på samme måte som man sydde korssting. Jeg savner å være liten, for da var det liksom greit å begynne å gine for hva som helst. At jeg tok til tårene da jeg fikk vite at jeg aldri ville bli en av kongens befaler – det var bare usannsynlig kleint.
Siden jeg har tatt opp barndommens favorittsysler har jeg nå også lagt ved ett kryssord. Send løsnings-setningen til: ingstor@gmail.com så får de tre første kryssordløserne postkort fra Kina. Fasiten blir lagt ut i neste bloggpost.

NYNORSKBANDEN, WASSBERG og KOMPANI (st)ORHEIM

Nå, tidlig morgen 11. november skriver jeg for å hylle min uunnværlige
bursdagsbarn-venninne Lene. Dog, noen ganger sier hun at hun er
støttekontakten min, og at hun derfor ikke har råd til å ditche meg.
Men jeg går ut i fra at det bare betyr at vi tar kontakt med hverandre
når vi trenger støtte, og at jeg er en veldig kostbar venninne…
Siden jeg i skrivende stund meget langt unna den a-eleven av en jente
som Lene er, så må hun feire helt uten meg. Heldigvis bor Lene sammen
med Fine-Isabella og Kjekke-Staale, så moro blir det nok lell. Jeg
tenkte å hedre bursdags-Lene med en røver-mimre-historie fra våre
glade dager da vi delte hybel i kjelleren til x-fotballspilleren Roy
Wassberg.
Det var i de dager at stipendet hadde kommet inn på konto, og vi
hadde som vanlig vært både sulten og tørst den siste uken, som vi ofte
var når det var lenge siden sist staten eller MPB (MammaPappaBanken)
hadde gitt oss penger. Stolte over at de røde tallene på kontoen var
borte, tok vi en tur på Meny på Oasen. Der oppdaget vi at det gikk an
å gjøre et kupp.
-Oioi, tenkte vi. Tilbod på reker, denne sjansen let ikkje me gå i frå oss!
Vi regnet ut at siden mye av rekene var skall, så vi måtte i hvert
fall ha 1,2 kilo. Vanligvis handlet vi bare nudler, hvitost og
knekkebrød, så vi var litt ny i rekegamet. Omsider fikk trasket oss
hjem til hybelen(som var en liten leilighet i Roy Wassbergs(!)
kjeller).
Sultne og slitne så vi frem til et ordentlig etegilde! Grunnet
alvorlige mengder rot(matrester, papirer, skolebøker, klesvask) på
bordet, satte vi oss på gulvteppet. Når vi var så fin på maten(les:
dette var ikke nudler), trengte vi ikke være fin på sitteplassen.
Som lyn fra klar himmel lå vi merke til at Lene fikk utslett av å være
borti reker! Ops, litt av en utfordring… Her satt vi på gulvet,
omgitt av hundrevis av reker, to sitroner, majones og loff og Lene
kunne ikke ta i maten. Heldigvis kom Lene på at hun aldri hadde blitt
allergisk av å spise reker, så så lenge hun kunne få maten INN i
munnen uten å ta på dem, kunne vi fortsette måltidet. Det var bare en
ting å gjøre; jeg tok til å skrelle reker til oss begge(1,2 kg), og så
måtte jeg mate henne. Jeg har aldri spist så mye reker som den kvelden
i Sælenveien. Det hele må ha sett veldig rart ut for Roy(jaaada, vi
var på det tidspunktet på fornavn med x-fotballspilleren) om han gikk
forbi vinduet å tittet inn. Forøvrig det vinduet jeg lenge trodde var
helt umuuulig å kunne se inn igjennom, men som viste seg at var
heller det stikk motsatte. Ekstreme flauser knyttet lettkleddhet og
det vinduet er det mange av, men det går på min person, så jeg lar de
historiene ligge.
Heldigvis fikk Lene ingen alergiske reaksjoner da hun, jeg og Randi
bestemte oss for å lage en presentasjon av Tore Renbergs «Kompani
Orheim» i form av et musikkspill (i stedet for et kjedelig, vanlig
sær-emne foredrag). Vi døpte stykket «Kompani Storheim» og fremførte
«I en sofa fra Ikea» med stor innlevelse. Morsomt at dette var like
før standpunktkarakteren i Norsk skulle settes… For vi var jo
opptatt av norsk, så brennende interessert at vi dannet NYNORSKBANDEN
også kalt MUSKELBANDEN. Vår visjon var å få alle Nordmenn til å slutte
å bruke «bakmål». Dette skulle vi gjøre ved å splitte og herske. Med
andre ord kan ingen stole på meg og Lene, for kanskje er vi bare
vennene dine for å smugle Ny(deleg)norsk inn i kvardagen din, helt
umerkbart…