NY BLOGG!

Alle som vil følge  min nye blogg skal jeg ta med på cruise om jeg blir rik.

A Little To Ironic

Jeg er hjemme i gamlelandet etter å ha blitt kjent med fasilitetene Aeroflot har å by på. Vel har dette russiske flyselskapet uslåelige priser fra Asia til Europa, men om en er av typen som vil TVene skal virke når sikkerhetsvideoen blir vist, anbefaler jeg å reise med noen andre. Men om en er interessert i sosialantropologi, og er på jakt etter et kulturstudium, da er dette veien å gå. Eller fly. Jeg har nemlig aldri før sett en flyvertinne som nesten sovnet da hun skulle dele ut mat, men når hun var våken nektet hun demonstrativt å slippe en tissetrengt passasjer forbi. Varierende sørvis og kvalitet til tross, så kom jeg meg i alle fall hjem. Det var forresten mer enn Dostojevski gjorde. Da jeg hadde kommet til Beijing, og skulle videre til Moskva måtte tunge litterære verk bli igjen da uheldigvis bagasjen min viste seg å være fire kilo for tung.
Hater når samfunnet skal diskriminere overvekt…
Det er forresten ikke det eneste jeg hater. Jeg kan ikke fordra kåseri. Når en begynner å lese et kåseri, så vet en at skribenten har tatt seg bryet med å la sarkasmen og ironien råde. Og det er ikke måte på hvor hardt den teite tekstfisken skal bite seg selv i halen når en når sluttpoenget. Leser skal sitte litt overrumplet, fylt av ettertanke og konturen av et smil skal også være å spore. Det er så klisje at jeg syns det blir påtatt og kleint. Siden mine følelser knyttet til denne sjangeren er så anstrengte, så er det nederlag for meg å vedgå at jeg trekker på smilebåndet hver bidige gang jeg kommer til gjennomsnittavisens kåserier. Selv om jeg har bestemt meg for å ikke syns at det er underholdene å lese. Det er en håpløs situasjon, og minst like håpløst er det å oppleve at jeg ikke klarer å blogge en eneste gang uten å lire av meg sarkastiske bemerkninger kontinuerlig. Når jeg skal formidle noe skriftlig klarer jeg sjelden eller aldri å unngå de retoriske virkemidler som et hvert kåseri er spekket med.
La meg ta et eksempel, nå har jeg egentlig lyst å skrive et innlegg om at noen uker før jeg dro hjem til Norge, så kom kjæresten min til Kina å besøkte meg. Jeg har lyst å skrive om at det var skikkelig kjekt. Men tvangskåsøren i meg gjør det sånn at Ole Christian i beste fall kommer til å framstå som aldri så lite ufordragelig, og kanskje det også vil virke som om det var en velsignelse da visittuken var over. Det til en slags umulighet for meg å skrive blogg uten å prøve å gjøre det hele tøysete. Jeg mener, jeg kunne ha skrevet enkelt og greit at jeg fikk en gave av Ole da han kom. Så kunne dere lesere tenkt at jeg var jammen heldig, men i stedet har jeg behov for å utlevere mer informasjon enn som så. I desperat forsøk på å være artig må jeg presisere at kjærlighetsgaven Ole hadde med til meg med var en pakke knekkebrød(vel hadde jeg ønsket meg det, men det var bare fordi jeg var måteholden og høflig). Dere kan tro jeg følte meg veldig spesiell i det han overrakk meg denne fiberrike gaven. Etter julegaveskandalen har jeg informert om at jeg ikke har lyst på flere ”hjelp-til-selvhjelp-bøker” som skal hjelpe meg med ting jeg ikke vet at jeg sliter med. Jeg anbefaler alle som vil ha ekstremt eksklusive gaver å henvende seg til Ole Christian, ja for det er vel lite eller ingenting som er vanskeligere å få tak i Midtens Rike enn Rugsprø.
Når en uke med Oles tilstedeværelse var omme dro han til Thailand, for så å dra videre til Laos. (hvor han skal bo og jobbe I 14 måneder(http://schoolsupportlaos.wordpress.com)).
Noen dager senere ringtes vi, og da jeg med sårbarhet i stemmen sa til han at jeg var veldig trist på flyplassen den dagen han hadde dratt, så han svarte at det var han også. Hadde han bare stoppet å snakke der ville jeg fornøyd trodd at det var vissheten om at det ville gå lenge før våre veier ville krysses igjen, som gjorde han nedstemt. Men akk, den gang ei. Han fortsatte å utdype sorgen og smerten han følte på; ”Sekunder etter at du hadde dratt Ingvil, så kom jeg på at jeg hadde den fine lommekniven min i håndbagasjen, og det gikk som det måtte, og sikkerhetsvaktene tok den.”
Litt paff fisket jeg etter anerkjennelse og svarte ”Åja, så det er lommekniven du var trist for, ikke meg?”. Hvorpå han svarte ”Ingvil, jeg ser deg jo igjen om et halvt år, lommekniven, den ser jeg aldri igjen”.
Nå er befinner Ole seg i Asia, og jeg er altså tilbake i Norge med eller uten Idioten(boken), og prøver å venne meg til at det går an å drikke vann direkte fra springen og at blondt hår ikke er synonymt med oppmerksomhet.
Siden jeg fortiden sliter med at jeg ikke vil ironisere, så er det rimelig ironisk at jeg til tross for at min blogg heter ’ingvilinchina’ i skrivende stund befinner meg i Norge. Jeg avvikler med dette ’ingvilinchina’, men satser på å utvikle en ny blogg hvor jeg panisk fortsetter å utlevere meg selv i håp om at dere skal tro livet mitt er uhorvelig spennende. Jeg takker for alle som har kommentert på bloggen min det siste halvåret, det har gjort at jeg har følt meg kul og vellykket(det var ikke ironisk).

JEG ER SVINEHEST(griseblakk)

Jeg er hverken militær- eller siviløkonom, men jeg vet åpenbart litt mer om penger enn journalistene i Thailand Financial Times som skriver at kinesiske yuan ikke påvirker thai baht. Det er nemlig ikke slik det fungerer i mitt liv. Fordi jeg brukte for mye yuan de første månedene jeg bodde i Kina, hadde jeg mindre baht å bruke når jeg var på ferie i Thailand. Altså ble mengden baht påvirket av yuan.Men likevel så jeg greide fint å svi av noen slanter i smilets land også. Men det er ikke bare derfor jeg fortiden er griseblakk. Det har også mye å gjøre med at noen(antageligvis en tyv) for noen uker siden stjal lommeboken som inneholdt penger, to visakort og et kredittkort viss overtrekksgrense har vært nådd alt for mange ganger. Men tyven fikk forresten en bonus, for oppi den vesle rosa portomaneten lå et kart til hostellet mitt, og nøkkelkortet som jeg tydelig hadde merket ”507”. Om tyven ikke skulle være fornøyd kontantene og bankkortene, så kan hun/han når som helst stikke til hybelen min å forsyne seg av hva enn tyven måtte ønske seg(sett at tyven ønsker seg en vannkoker eller en to år gammel mini-pc).
Dere kan tro handlingsmønsteret(hoho) mitt har endret seg kraftig de siste ukene. For å klare meg på penger jeg hadde liggende hjemme, har jeg begynt å snu på hver eneste yuan. Når jeg vanligvis ville dratt innom minibanken på vei for å kjøpe en ny cardigan, hårpynt eller sko, har jeg nå blitt nødt til å vaske klærne jeg alt har, og til og med gå offentlig med sko som ikke matcher antrekket.
Det hjelper ikke å få oppgitte foresatte til å sette over penger når en ikke er i besittelse av et bankkort.
For noen dager siden hadde jeg lyst å melde meg inn i treningssenter av typen superfint, til den nette sum av 1008 kroner for to måneder(husk at ting har en tendens til å være rimelig i Kina). Her kunne en få tilgang på svømmehall, ballettimer, all verdens treningsapparater og venner fra øvre middelklasse, for ikke å si borgerskapet. Siden jeg alltid har følt at jeg har hjernen til å bli supermodell, så var det kanskje på tide at jeg fikk kroppen også. Men lommeboken sa med fraværet sitt; nei.
Sett at jeg ikke spiste på en måned, kan det tenkes at jeg hadde hatt nok penger til å begynne på denne gymen, men det er uansett mulig at sosieteten hadde avslørt min reelle sosiale rang ganske tidlig. Det ligger nær å tro at mitt trenings-outfit som består av en grå joggebukse kjøpt på Cubus i 2006, og en t-skjorte jeg fikk for å være leder på TMF i fjor, ikke oppfyller kleskoden der.
Tiltross for at jeg er blakk og ikke har noe stilig å trene i, så har jeg innsett at trim i noen grad er nødvendig. Jeg har derfor lagt meg i selen for å være innovativ, og funnet en annen løsning. Jeg har begynt med skyskraperspringing.Konseptet fungerer slik; gå inn i en skyskraper for så å hilse nonchalant på vakten og svare ”tim botong”(”jeg forstår ikke”) når han spør hvor jeg skal, og flanere forbi heisen, og så springe opp trappene. Det er ekstra motiverende å løpe fort når vakten irritert ringer i walkietalkien sin og sier at en utlending har tatt seg inn i bygningen uten å vise ID.
Nå i startfasen endrer løpingen seg til lett jogg alt i 5. etg., men hvem vet, kanskje jeg om om tre uker når Ole Christian kommer på besøk og har med et nytt bankkort til meg, så drevspringer jeg 40. etg lett som en plett, og har ikke en gang lyst til å gå på treningssenter? Nød lærer naken kvinne å springe.
Den andre store utfordringen knyttet til min midlertidige fattigdom inntraff da dataen fikk elektrisk støt og var nede for telling i hele 7 dager, før den på mirakuløst vis stod opp igjen(!). Jeg tok PCens død med fatning og tenkte, vel vel, jeg kan ikke leve uten datamaskin, jeg har jo oppgaver(les:blogg) å skrive, så jeg må vel kjøpe en ny da vel… For tiltross for at jeg ikke hadde kort, så tenkte jeg at i en sådan stund kunne jeg vel fri til Auds konto og Mammas penger. Men det ble aldri grining hjem til Norge på telefonen om behov for et aldri så lite “lån”, siden dataen ble frisk like akutt som den ble syk.
Akk, jeg som tilfeldigvis hadde gått å siklet på MacBook Air i flere uker. Jeg hadde drømt om å ta blogging, ehh nei – jeg mener oppgaveskriving nye høyder ved hjelp av en maskin til 10.000 kroner. Der tok jeg sannelig feil. En kan liksom ikke skype hjem å si at dataen er død.
Dog, min gode gamle og åpenbart udødelige Acer står ikke i veien for at jeg kan stikke inn på Apple-store å drømme meg bort litt. Under kan du se et bilde jeg tok mens jeg lekte meg der. Dette er før jeg ble kastet ut.
Tenk å kunne åpne sin egen blogg på en skjerm som er like klar som et glass med VOSS-vann! Ok, det hadde ikke vært bra for egoet mitt.Men jeg kunne lest Nora og Emily sin blogg, for å øve på engelsken. Det hadde faktisk vært nyttig.
Noe annet som kan være nyttig er å gå i kirken. Sist søndag fulgte jeg for en gangs skyld med på mer enn bare kirkekaffen, og da lærte jeg at Exodus ikke bare er et lavterskel utested i Bergen, men en bok i Bibelen også! Så nå har jeg skjønt at man må be for å få. Det ble ikke fritt for at jeg la inn en powerprayer: ”Kjære Gud, viss du virkelig finns…”
Vel gleder jeg meg til Ole Christian ankommer midtens rike med norske knekkebrød(hint hint), og et splitter nytt kort fra Skandiabanken, men nå som jeg har levd litt mer måteholdent enn jeg er vant til har jeg kommet frem til noen klisjebetonte, men ektefølte konklusjoner;
Ja, jeg har sykt lyst på en Mac, men så lenge PCen min kan utføre den viktigste funksjonen som er å skype med noen jeg savner som for eksempel duoen Hege Mathilde og Siri, så trenger jeg ikke kjøpe en ny.
(Hege Mathilde er forresten lillesøsteren min, og Siri er venninnen hennes. De bor i to hus tett i tett, og er fryktelig søte. Jeg vil nesten si at Siri også er familie, for kun et familiemedlem orker å spise opp maten jeg kokkelerer og si ”nam, det var jo kjempegodt”.)
Og når jeg tenker meg om så er det vel tenkelig at ingen gym i verden kunne gjort meg til en supermodell, så jeg skal vel ikke satse på å pryde reklameplakater på skyskrapere i Asia, men – jeg løper i alle fall inni!

DAGENS TEGNESERIE

LÆRERVANSKER

-en takk og unnskyldning til alle lærere som har slitt med meg(dvs.samtlige)
I dag har jeg tatt på den seriøse hatten før jeg tok til å blogge, for jeg vil nemlig dele noen av mine nyeste refleksjoner.
Ikke bare har jeg og resten av folket i Midtens rike i dagevis feiret Kinesisk Nyttår og tredd inn i Kaninens år, men jeg har også rundet 22. Når alderdommen er blitt et faktum er det alltid tid for ettertanke og metakommunikasjon. På bursdagen var forresten muffins, gaver og levende lys på sengekanten et faktum.(Hurra for familien Eriksens flotte fødselsdagstradisjoner som Aud nå har videreført til meg!) Her i Kina har altså Tiger blitt til Kanin og jeg blitt ett år nærmere pensjonisttilværelsen, parallelt med at min tid som engelsklærer i Lishui har tatt slutt.
Klasseforstanderen min på ungdomsskolen sa at det burde ikke gå en (skole)dag uten at en har lært noe. Siden det er et flott ideal å strekke seg etter bør jeg jo ha lært ganske mye i de tolv månedene jeg var 21. Uten om SvampeBob-klistremerkene og de søte brevene jeg fikk av de elevene som ikke gikk av veien for å smiske litt, hva sitter jeg igjen med? Jo, dårlig samvittighet.
Ikke ovenfor ungene jeg har undervist, men for alle lærere jeg har hatt, som har slitt med meg opp igjennom årene(det vil si samtlige). Først når jeg selv fikk prøve å stå ved tavlen og iherdig prøve å lære bort noe, forstår jeg hvor kjipt det er når elevene hvisker med sidemannen, sover på pulten, knasker potetgull eller holder sminkespeilet som et jernteppe mellom oss. Jeg har blitt obs på lærervansker.
Jeg husker en gang jeg var på klassetur, og jeg arrig redegjorde for hvorfor jeg skulle vaske steikebrett på min måte, som ”tilfeldigvis” var veldig annerledes enn lærerinnes måte. Her lirte jeg av meg svada og usaklige argumenter, og etter en stund konstaterte lærerinnen min oppgitt ”Ingvil, nå kverulerer du.” De som kjenner meg fra ungdomsskolens uraffinerte dager vet at jeg selvfølgelig tente på alle plugger. Superfornærmet utbrøt jeg; ”Hva? Jeg? Kverulere? Det er det verste jeg har hørt! Det må to til for å kunne kverulere!”. Det beklager jeg. Det var å kverulere. Det er ikke bare Elisabeth, ja for det var det hun het, som fortjener en unnskyldning. Også vikardamen jeg hadde en gang på barneskolen for at jeg skrev ”Ingvil har ikkje gjort engelskleksa. O-S” i meldingsboken. Dog, det var jo riktig at jeg ikke hadde gjort hjemmearbeidet, men det var jo slett ikke Pappa som hadde forfattet meldingen. (Jeg er glad jeg er i Kina når Pappa leser dette, jeg frykter nemlig den klassiske ”Ingvil, eg e’ skuffa”.) Superunnskyld til Berit Berge som fikk denne kraftsalven slengt i fjeset da hun pent tok opp med meg at jeg ikke hadde levert rapporten inn; ”Jeg har lyst til å stryke i Drama Samfunn, okey? Det er DERFOR jeg ikke har gjort rapporten”.
Unnskyld til Ellen Williams som alltid var like søt(!!!), og som ga oss ekstra hjelp med et skoleprosjekt, og hvor jeg presterte å sutre frem at ”jeg angrer på at jeg begynte på denne skolen!”, når sannheten var at Ellens timer var nok de morsomste (skole)timene jeg har hatt.
Unnskyld til snille, morsomme og ekstremt begavede Rolv Eriksen som hadde troen på meg i Teater Kunnskap, men som jeg skuffet på siste prøve ved å bare levere inn ene svararket (er det for sent å ta prøven på nytt, nå fire år etter mon tro?).
Og ikke minst sorry til musikklærer Anne Marte for at jeg sov i julekoret, og for at jeg på klassetur til Brasil rakk opp hånden i en seriøs informasjonstime for å fortelle en vits jeg hadde funnet på. Jeg er dessuten særlig er jeg lei for at jeg har lagt Nynorsken(midlertidig) på hyllen.
Unnskyld til overbærende pianolærer-Jens med den morsomme Møre-dialekten som sa ”Ei ser et utviklingspotensiale”, for at jeg lot det bli med det.
Jeg har ikke alltid tenkt over at en lærers engasjement i mitt liv er noe å være takknemlig for. Det ble jeg først obs på da jeg gikk på folkehøgskole for noen år tilbake. Der hadde jeg en lærer som lød navnet Geir. Han visste å provosere, men jeg fikk likevel inntrykk av at han var svært smart. Om jeg ikke ble enig med han i alt, så mante hans spissformuleringer i alle fall til refleksjon. Dessuten slo han ofte til med morsomheter, som jo alltid er en vinner. En gang sa han noe sånt som at dersom en aldri blir fin på bilder, så er det kanskje ikke kameraet det er noe i veien med.(Der fikk jeg en liten oppvekker, ja.)
Men han sa noe annet også, at vi burde sende et hyggelig postkort til den beste læreren vi har hatt. Tror det handlet mer om å ytre sin takknemlighet enn selve forsendelsen. Siden jeg fortiden er ny i Nanjing, og ikke vet hvor postkontoret er, så blir det ikke luftpost i denne omgang. Men jeg publiserer nå på verdensveven at jeg syns han var en framifra lærer.
Både for at han fikk meg til å tenke, og fordi han gjorde meg oppmerksom på at lærere er mennesker også.
Det er kanskje ikke så ille å sitte igjen med alle klistremerker og lapper fra barna, for av en eller annen grunn så veier den sirlige håndskriften opp for de gangene barnas tanker fløy ut fra klasserommet og til Kinesisk nyttår, eller bare ut på lekeplassen.

Uten at det har så mye med den øvrige teksten å gjøre, avslutter med nok en hjemmesnekret tegneserie. Bare for moro skyld.

Trivelig travelt

Trivelig travelt
Som Hald-student må en dra på en leir i midten av uteperioden, populært kalt Infield. For oss som har internship i Asia, var årets Infield lagt til Hua Hin, Thailand. Det er ikke alltid jeg er så gira på å komme meg på skolen som da jeg skulle på stranden med hele Connect-klassen, som for øvrig er et knippe kvalitetsfolk.
Av ulike grunner ankom jeg Bangkok noen dager før jeg skulle møte mine klassekamerater i HuaHin.

Jeg hadde belaget meg på å bli kjent med storbyen på egenhånd, men allerede morgenen etter jeg ankom hotellet, skimtet jeg et kjent fjes. I frokostsalen, mellom cornflakes, bananer og kaffekopper traff jeg nemlig på Siv-Elise (en av Hald-lærerne)og hennes mann. Jammen flaks at det var flere enn meg som var tidlig ute!
Siden jeg var alene og lost (kvelden før hadde jeg hatt en lei episode hvor jeg gikk i sirkel uten å finne tilbake til hotellet), forbarmet det unge paret seg over meg. De påfølgende dagene tok Siv-Elise og Morten meg med på både Starbucks og sushirestaurant. De var utrolig koselige mot meg, og vi hygget oss masse. Men det var liksom en tanke jeg ikke kunne få ut av hodet, nemlig at all sannsynlighet tilsa at de faktisk fikk betalt for å være med meg. Skal tro hva det stod på timelisten? ”Ekstra oppfølging av vanskeligstilt elev”? Vel, om de var på jobb eller ikke, kjekt var det!(for meg i alle fall.)

Når dagene i hovedstaden tok slutt, ventet Hua Hins til dels eksotiske, og til dels kommersialiserte strender. Dessverre ble ikke ekstrembleike Ingvil forvandlet til en solbrun hottie, selv om UV-stråler i høyeste grad var å oppdrive. Gud var gjerne vel raus når han mekket snakketøyet mitt, men til gjengjeld ekstremt sparsom når det gjaldt pigment.

Skulle gjerne bevist at jeg faktisk gjorde en (fåfengt)innsats for å bli gylden, et foto knipset mens jeg lå strandlangs og slikket sol, ikledd den psykedeliske bikinien jeg kjøpte i Moldova sist sommer. Men å publisere det finner jeg estetisk uforsvarlig. I stedet kan du nyte et bilde av meg og min team-mate, før shortsen og t-skjorten min falt.

Jeg er klar over at jeg ser flatbrystet og hjulbeint ut her, men jeg viser til Aud som tar seg av å være team Chinas søte alibi.
Denne ”skoleuken” fylt av mat, mentorer og mening gikk like fort som vekkerklokkens slumreintervall en mandagsmorgen. Men det var i grunnen helt okay, for jeg hadde nemlig fått ordnet det sådan at jeg skulle få reise til kjente trakter i nord-øst.
Noen av klassekameratene mine fortsatte å trigge pigmenter ved kysten, andre dro på oppdagelsesferd i ulike asiatiske land, mens jeg tok for meg buss, taxi, fly og bil for å komme frem til den mellomstore byen hvor jeg var jeg ettåring for snaue to år siden.
Timeplanen min tillot meg å bruke tre dager i Mukdahan, og det var eventyrlige og innholdsrike døgn som ventet meg. Jeg fikk overasket min gode venninne Lek, opplevd utekonsert med et thailandsk popband, skyting med ordentlig pistol – på blink vel og merke- (eller strengt tatt skjøt jeg vel over blinken…), gjensyn med barn som vokser utrolig kjapt både i sinn og skinn, og ikke minst en kjempegrillfest hvor mange venner fra mine Mukdahan-glansdager var tilstede. Der fantes det mat, kaker, latter og gode venner. Uten om å sette meg til verden (takk for det Mamma), så var nok å ordne til fest i anledning min tilstedeværelse, det hyggeligste noen har gjort for meg. Til vanlig er jeg kjempefornøyd bare folk i det hele tatt legger merke til min eksistens.
Det var selvsagt ustoppelige Marit som ikke var fremmed for å stelle i stand festligheten. Det er jo helt klart at hun ikke hadde nok å ta seg til med jobb, 5 barn, 2 hunder og 1 kanin…
Hjertelig takk til alle i Mukdahan som tok seg så godt av meg da jeg bodde der, og som gjorde akkurat det samme denne gangen også. Tiden jeg hadde til rådighet til å være blant venner ved Mekong, forsvant på et blunk. Min besøkelses tid i Mukkis var kort, og kan nesten betegnes som en lynvisitt. Men dette var kvalitetstid av beste sort! Travelt og trivelig.

Nå er jeg altså til bake i Midtens rike, litt lengre nord enn før, i den tidligere hovedstaden Nanjing.
Å være ny i Nanjing byr på utfordringer. På Nanjing Dafeng Hostel får jeg inkludert en hel masse lærdom i leien. Jeg lærer for eksempel å ikke sette min lit til verdslig gull, materielle goder eller hygiene. Dessuten lærer jeg å sette pris på at røykeloven har hatt sitt inntog i Norge, det har den nemlig ikke gjort alle andre steder. Skulle hostellet brenne som følge av at folk røyker på sengen, og at korridoren fungerer som askebeger, så er det betryggende å vite at jeg bor i 6.etasje, og da er det jo bare å hoppe ut av vinduet ved behov…
Det er noe befriende og samtidig fryktinngytende med å være muttens alene blant millioner av mennesker. Viss jeg dør kan Ole Christian få DVD-samlingen min bestående av 5 Tom Hanks-filmer med kinesisk tale, Nancy kan få autografen jeg fikk av Rønning på den Gamle Major i fjor vinter, og gjelden til Lånekassen på den nette sum av 157 000 kroner, som jeg har opparbeidet ved 3 år med moro, er up for grabs for dem som måtte ønske.
Blir jeg for eksempel blir kidnappet av en mafiabande som vil selge nyrene mine på Craigslist, så hadde jeg det i alle fall aldeles artig så lenge mitt asiatiske eventyr varte!
Men sett at det går slik jeg formår, at jeg faktisk overlever de neste dagene, frem til Aud kommer tilbake fra sin søken etter visum i Hongkong, så skal jeg begynne å jobbe på dagsenter for barn med autisme. Jeg er jo i Kina for å jobbe, ikke bare for å dra på ferie.
Det er ikke alltid livet er like sorgløst som det var de ukene i Thailand. For en Hald-chick i Asia kommer også dager som ikke er ”Helt Konge”(som Prem ville sagt).

Som i går da jeg ene og alene dro på måfå med ulike varianter av offentlig transport, med et flyttelass fordelt på en kjempekoffert, en svær sekk og en grå veske viss rem var på bristepunktet(i likhet med meg), i et land hvor språket er gresk for meg.

Nei, det er ikke utelukkende artig å være den bleikeste på beachen, den teiteste på bussen, eller å oppdage at væsken de nye rosa tøflene nettopp tråkket i på hostellets fellestoalett ikke er vann…
Da gjelder det å telle til ti(på Norsk, for jeg kommer aldri lengre enn til åtte på Mandarin), og minne meg selv på at min utferd til Asia er noe jeg selv ønsket.

This slideshow requires JavaScript.

Siden dette innlegget har en seriøs touch, så slår jeg helt til sist til med en hjemmelaget tegneserie! Om du ikke syns den er morsom, så kan du om ikke annet le av at jeg syns den er morsom.

PS! Beklager at dagens blogg har alt til felles med feltoppgaven vi just har fått vurdert; ”mangler rød tråd og har alt for mange ord”.

Hurra for Ole!

Jeg er jammen heldig..! Jeg har fått meg kjæreste på facebook og greier. Og ikke nok med det – vi er sammen i virkeligheten også(spørs om vi er det etter at han har lest dagens blogg).
Min makeløse make Ole Christian og er for øvrig dansk, noe jeg fant ut ved en tilfeldighet da vi var på ferie på landsbygden i Moldova. Da fant jeg forresten også ut at Iphone kan brukes som lommelykt på skumle utedoer – og siden jeg er litt sjalu på telefonen hans siden han alltid gir den mer oppmerksomhet enn meg, så vil jeg med dette berette for Ole, og samtlige blogglesere, at hans elskede Iphone har vært borti ett og annet jeg ikke ville holdt opp til øret… Det er bra at han har handsfree for å si det sånn.
I dag har Ole Christian bursdag, og ut av min godhet vil jeg hylle han med ett å blogge om vår relasjon. Siden han slo til med å publisere et foto av meg på sin blogg, knipset når jeg lå i fosterstilling på gulvet i en rutebuss på vei fra Romania til Moldova, i min egen oppkastpøl, så føler jeg at det bare er rett og rimelig at jeg skribler et par ord om han, min utkårede. Kjære leser, om du ikke liker sarkastiske og utleverende blogger, er tiden inne for å ekse ut denne siden.
Anse dette som en bursdagstale, de er jo gjerne nettopp det, utelverende. Gjør vi ett kjapt regnestykke, finner vi ut at nå er det bare 6 år til han blir 40 (Jeg skal ikke flåse om at Ole er gammel nå, det har jeg spart til slutten av innlegget), og selv om jeg ikke har kjent han i fryktelig mange av hans skarve 34 år, så har han fått tid til å lære meg så mye.
Jeg er heldig som har funnet han, og det er han også – det vet alle som har lest blogginnlegget mitt ”bill.mrk. koneemne”
En av tingene jeg takke Ole for er at han tidlig i forholdet fikk meg ned fra min høye hest. Hadde jeg mye selvtillit da, så har den i alle fall fått en rimelig knekk nå. Ole lot meg kjenne litt på hvordan det er å være upopulær, da han ikke ringte etter 1.date, og da jeg etter flere måneder tok kontakt for å finne ut hvorfor hans respons på vårt stevnemøte uteble svarte han ”åja, visste ikke at det var en date en gang”. Vel er Ole en smarting, og han kan ekkelt mange hovedsteder og språk – men han må da fatte når han er på date, eller i det minste komme med en klein unnskyldning om at han hadde tenkt å ringe. Om han var så usikker på om et avtalt møte inkl. moro, mat og klem så kunne han ha brukt Iphonen sin å klikket inn på www.ordbok.no å funnet svar; ”date/stevnemøte~møte av I *stevne avtalt møte, særlig mellom kjærester”
Ikke bare har jeg redusert attituden min til et minimalnivå, men jeg har også blitt en selvstendig kvinne av å gå i lag med Ole. Han lærte meg verdien av å sjølvstende da han lot meg innse at det bare er pingler som ringer til kjæresten sin når de er i alene i Bangkok, uten retningssans, på villspor og uten visittkort til hotellet.
Selv om Ole visste at det var kveld i Smilets land, at jeg knapt kan forskjell på høyre og venstre, at jeg ikke hadde sovet på 26 timer pga. en flytur, valgte altså Ole å ikke ta telefonen når jeg panisk tastet nummeret hans for å få hjelp av han og den derre Iphonen.
Også her kunne han med fordel kommet med unnskyldning av type”jeg så ikke at du ringte” . I stedet for dagen etter å sende sms ”sorry, men det passet litt dårlig å ta den, en av oss går jo på jobb om dagene…”. Han var den siste jeg prøvde å ringe før mobilen gav fra seg et svakt dystert dirr før den døde av strømmangel. Dette var den kvelden jeg hadde gått meg bort- veldig bort- med vonde sko og led av insomnia.
Men skulle du sett, jeg ble ganske så selvstendig av det. Noen timer senere greide jeg endelig å finne tilbake til hotellet. Utsultet og sliten kjøpte jeg noe Somtam thai-take away like utenfor gjestegiveriet. Da jeg kom på rommet satt jeg meg å spiste litt på sengen. Eller det var ikke sengen jeg spiste på, men jeg satt liksom oppi den og maulet papayasalaten min, som for øvrig er usannsynlig smakfull. Da fikk jeg endelig fikk pustet ut, og følte på gleden av å ikke være død/kidnappet eller å måtte sove på gaten. I kjølvannet av denne traumatiske hendelsen, så kom noen refleksjoner til meg; Skal tro om ikke Hald Internasjonale senter laget alle de überfornuftige retningslinjene av en grunn- kanskje jeg i fremtiden ikke skal gå alene i nattens mulm og mørke i en by jeg ikke kjenner. Dessuten tenkte jeg at vel forventer jeg ikke at Ole alltid tar telefonen når jeg anroper han, men neste gang alle fakta han sitter med indikerer at jeg har gått meg bort i en Asiatisk hovedstad, og er i potensiell fare, så håper jeg han gidder å bare trykke på den grønne knappen som kommer opp på den superfancye Ihponen sin (Da kan han jo få vist de rundt deg at du benytter en moderne ta-på-mobil¬¬-om det er noen som ikke har fått det med seg enda…) Det var flott å lære om selvstendighet, men det er en tid for alt…
Ikke bare har jeg roet ned selvfølelse når det kommer til dating (og alle andre aspekt i livet), og blitt selvstendig, men Ole har gitt meg enda mer. Til jul fikk jeg nemlig selvinnsikt til. Knut Nærums bok ”Sitt ned og hold kjeft”, slo an den, og jeg brukte heldigvis bare 3,5 timer av julaften på å grine etter kapittelet om folk som prater for mye.
De andre gavene jeg fikk av han etter det har jeg også mye jeg skulle sagt om, men ytrer jeg alt jeg tenker så har jeg ikke lært noe av den flotte kjærlighetsgaven, så får jeg vel en enda mer sårende bok til Jul i år.(Ok, jeg ser at å gi han tørket fisk ikke var toppen av kransekaken heller, men den gaven manet i alle fall ikke til tårefelling på Jesus sin bursdag)
Kjære Ole, takk for selvinnsikten, men neste gang du vil oppfordre til store personlighetsforandringer hos meg, kan du plis legge det til en annen dag en Julaften? Tiltross for lærepenger fra deg støtt og stadig, kan med rette si at jeg er veldig glad for at jeg har funnet en gammeldansk.
Gratulerer med dagen, beklager at jeg ikke kan være der sammen med deg og gjøre dagen like minneverdig som min julaften ble… Og du, om dette var så kleint forfattet at du dumper meg som en følge, pliiis gjør det som kommentar på her på bloggen min, for jeg kan ikke tenke meg at noe annet ville få opp lesertallene mine mer enn at jeg blir skikkelig dumpet og ydmyket online (du kan sikkert gjøre det via Iphonen din). Akk, om enn jeg sitter igjen uten mitt livs store kjærlighet – har jeg i alle fall bloggleserne (mamma og ja.. ehm…)og da må du passe deg! For om jeg blogger om deg da er det ikke sikkert jeg avslutter med et fint bilde av oss to og noe ufattelig patetisk som å skrive at jeg verdsetter din eksistens.

Svartedauden, Samuelsen og Golf-Tutta

Jeg bladde forleden igjennom en notisbok, da jeg kom over et bruddstykke av en samtale mellom min mor og min lillesøster som jeg hadde notert;
Mamma: jeg kom på en grell historie fra USA
Hege Mathilde: ikke fortell den da!
Mamma: jooda, nå skal du høre…
Det fikk meg til å tenke tilbake til mine egne barndomsår, lenge før jeg havnet i Asias fjerne størk. Som Rosa Werina Samuelsen gjør i dagens utgave av Dagbladet(05.01.11), tenkte jeg å utlevere en av mine foresattes oppdragelsesteknikker.
Jeg går ut i fra at staten ikke syns jeg fortjener noe økonomisk oppreising på lik linje med Aage Samulelsens barn, men studentøkonomien kjenner ingen grenser(eller det er vel akkurat det den gjør), så jeg velger å slå til med en historie om Mamma og meg likevel(Kjære Dagbladet, ikke nøl med å ta kontakt om jeg med en litt trist mine kan få pryde forsiden).
Mamma var på generell basis redd for at jeg skulle skade meg. Blant annet kunne hun fortelle meg at ananas var farlig om en skulle være uforsvarlig i skrelleseansen, for da kunne små pigger fra skallet komme med på ananasskivene, og da var veien kort til halsen. Bare Gud visste hva som ville skje da. Og vi trodde ikke på Gud en gang, så det lovet ikke godt.

Til tross for at fjernsynet ble sensurert med jernhånd(I grunnen rart at Kina ikke vil ansette mine foresatte…) var det absolutt rom for fantasi i familien Storheim. En god historie- det hadde mamma ofte på lur, ja så godt fortalt gjerne at jeg fremdeles, 15 år etter kan våkne midt på natten, dyvåt av svette og finne meg selv i midten av et mareritt- som handler om svartedauden. Ja for av en eller annen grunn så synes Mamma at byllepest var synonymt med en nattahistorie(kanskje hun burde abonnert på “foreldre og barn” i stedet for “illustrert vitenskap”?). Mens naboungene sovnet inn til Mikkel Rev og Ole Brum, lå jeg med oppsperrede øyne og håpet at vår familie skulle slippe unna farsotten. Vi bodde jo på landet, så det ville heldigvis ta en stund før pest var et faktum. Dette var i de dager at fergen fraktet oss fra Knarvik til bysiden, og jeg så for meg hvordan ”det kom et skip til Knarvik i 1996”. Som sagt var vi ikke var vi kristne, og siden dette var før L97, så hadde jeg lært på skolen om både Himmelen og Helvete – og selv om jeg kunne den nynorske versjonen av fadervår på rams hadde jeg hadde en uggen følelse av jeg og Mamma ikke kom til å være først i køen når den dumme-dagen skulle komme. Med min fantasi, og bedrøvelige syn(j.før ”Kongens befaler”) gikk dette som det måtte;
Jeg var 7 år, Mamma hadde kokt kakao og dro frem den store historieboken, som jeg for øvrig syns var uhorvelig spennende. Og selv om jeg var så redd at jeg kjente tårene presse på, ville jeg alltid høre bare èn side til. Etter at jeg hadde slurpet i meg den varme sjokoladedrikken mens Mamma fortalte om pest og kolera, skulle jeg dusje, og så var det rett i seng. Som vanlig når jeg dusjet stirret jeg på lyspæren, for om en gjør det lenge nok blir det masse rosa, gule og lilla prikker overalt. Med litt Lano og godvilje ble det just som å være på skumparty. Men denne gangen fikk synsforstyrrelsen andre konsekvenser enn en feststemt 7-åring.Etter å ha tittet på lyset en stund kikket jeg på kroppen min, og jeg så store svarte flekker. FARSOTTEN hadde tatt meg. Panisk hev jeg meg rundt, løp inn i stuen kun iført en håndduk. Jeg var nok til underholdning for familien når jeg hyperventilerte og grylte ”Jeg har svaaaartedaauen, Mammaaa…!” mens jeg føk rundt i stuen slik bare en umedisinert og lettere forstyrret AD/HD-unge kan. Det var siste gang Mamma leste historier fra ordentlige historiebøker.
Tiden gikk og på mirkauløst vis ble jeg helbredet fra sykdommen, og ettersom Mamma hadde lagt om nattahistoriestilen var jeg ikke redd for å gå på badet alene. Mamma hadde tappet varmt badevann til meg, og når historien var slutt sa hun; ”Ingvil, ta og så hopp i badekaret du!” Jeg tok Mamma på ordet, og nesen min har aldri blitt det samme. Jeg klatret opp på doen, tok sats og hoppet oppi badekaret.
Det vesle meg følte da definerer smerte. Med snyteskaftet trykket inn i kranen og kraniet på samme tid, og resten av kroppen smelt ned i det harde metallet var jeg rimelig forslått.
Det var vel da Mamma skjønte at hun ikke bare måtte legge om historiestilen, men også måtte ordlegge seg med omhu når hun ba meg om å gjøre noe… Når jeg tenker meg om er det mer sannsynlig at det er Mamma som havner på forsiden av Dagbladet; ”Sliten mor snakker ut om en ufattelig slitsom unge”. Jaja, kanskje er Mamma glad for at jeg nå er på vei tilbake til Langtvekkistan etter en (uplanlagt) juleferie i gamlelandet.
I skrivende stund sitter jeg forresten på Gardermoen, og skal sette nesen mot Bangkok. Jeg har ikke vært i smilets land siden mai 2009 og jeg gleder meg stort. Lurer på om Golf-Tutta som jeg nettopp snikfotograferte også skal til Thailand, i så fall kan jo kanskje jeg og hun bli venner.
Har tatt meg friheten å bruke Paint til å klippe golfheltene meg og Tutta sammen:
De som har sett Due Date vet at folk som er forskjellige kan bli venner. Jeg og Tutta er dessuten akkurat som hovedkarakterene i filmen, jeg er lubben og tigthsbruken min kjenner ikke sin besøkelsestid, hun er rik vellykket og pen, (eneste ulikskapen er at Tutta (så vidt jeg vet) ikke har en gravid kone).
Om livet er som på film tror jeg dette går veien. (Jeg vil være protagonisten, og alle som tror at jeg ikke kommer til å mingle med kjendiser(etter Rammstein-floppen) er antagonister og Tutta blir min hjelper. (Var dette riktig foreleser-Carsten?) Om dette mot formodning ikke går veien, og Tutta(av en eller annen merkelig grunn) ikke har samme behov som jeg har for kontakt og nummerutveksling, så har jeg en i allefall en historie å blogge om til uka, og en god historie fra virkeligheten vet jo jeg og min familie å verdsette.
Blogges snart kjære fans (dvs. Mamma…)
PS: Nå som jeg har blogget avsluttningsvis om en kjendis, er jeg nå en kjendisblogger? Høhøhø, hva sier du Frode –ordspillkongen, godkjent vits?